Interessant debattinnlegg i VG 9. september i år, av Asbjørn Rachlew, politioverbetjent og lærer ved Politihøgskolen og forsker ved Norsk Senter for Menneskerettigheter, UiO.
Rettsstaten har feilet igjen.
Mange som er opptatt av rettssikkerhet går en tøff høst i møte. Mye tyder på at vi må erkjenne at rettsstaten vår har feilet – igjen. Muligens blir Baneheia-saken den vondeste. Men også Birgitte- og Silje-sakene kan bli vanskelige å se i øynene.
AR nevner påtalemyndighetens bevisvurdering som et sårbart område.
Nå er det på tide at påtalemyndigheten får tilsvarende midler og innleder forskning på sin egen bevisvurdering.
Før det skjer, er jeg redd for at mine kolleger i påtalemyndigheten vil måtte erkjenne at de fortsatt utøver sin vanskeligste oppgave – bevisvurderingen – på tilsvarende måte som de gjorde da de vurderte tilståelsene til Jan Helge Andersen, fetteren til Birgitte og barna i Silje-saken.
Påtalemyndigheten har selvsagt tilegnet seg mer kunnskap om vitne- og beslutningspsykologi. Men kunnskap er ikke nok.
Etter granskningen av tilståelsene til Sture Bergwall, konkluderte vi med at påtalemyndigheten ikke har noen sentralisert metode eller fremgangsmåte når de vurderer bevisene politiet har samlet inn.
AR tar til orde for at påtalemyndigheten forsker på og videreutvikler selve bevisvurderingen.
Jeg er så enig. I Hagen-saken har Lagmannsretten lagt større vekt på
livsbevis og alibibeviser, beviser som lar seg forfalske, og dermed sett helt bort fra
biologiske beviser fra det sentrale åstedet, beviser som ikke lar seg forfalske.
Jeg synes dette er så feil. Det er helt uforståelig for meg. At slikt kan skje. I dagens Norge.