Skildringer fra folk som kjente ham:
NRK-journalist Petter Svaar: "Min venn Anders"
http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7726002
"Anders var gutten som havnet i trøbbel med politiet, og mistet kontakten med sin far, fordi han ble tatt for tagging i Oslo sentrum. Han var gutten som bestemte seg for å begynne å trene, og etter hvert trente hver morgen før skolen på Harald's Gym i Oslo sentrum. Jeg husket han fortalte meg at han gikk dit hver morgen klokken 6. Det gjorde inntrykk. Anders var en som kunne bestemme seg for et mål, og gjennomføre det – om det så tok uker, måneder, år. Muskuløs ble han. Han nådde sitt mål gjennom jevn og lang innsats. Han var seig.
Kanskje den type seighet som får en mann til å argumentere med begivenheter i 2083 for å drepe 100 uskyldige i dag. Den type seighet som får en mann til å starte et landbruksfirma to år i forveien, for å kunne kjøpe tonnevis med kunstgjødsel ubemerket. Men Norge fostret en slik mann. Han er en av oss."
Uidentifisert barndomsvenn:
http://www.dagbladet.no/2011/07/25/n...ivik/17441807/
(Det var denne jeg refererte til i et tidligere innlegg, jeg fant den ikke på nett tidligere i dag).
Det er et komplekst bilde som åpenbarer seg. Naturlig nok, for det er ingen liten prosess han har gått gjennom for å bli den han har blitt. Det er vanskelig å se når det begynner å gå galt for ham. Jeg tipper gymnastiden. Men det er fortsatt mye vi ikke vet.
Noe av det som er så tragisk med dette er at han tvinger oss inn i sin verden. Det er ikke et sted jeg ønsker å være, det er et forvridd og skrekkelig sted. Men så er det dette behovet for å
forstå. Hvorfor, Anders? Hva er det vi har gjort mot deg?
