Citat:
Ursprungligen postat av
FlashyBear
Norge?
https://sv.wikipedia.org/wiki/Unionsuppl%C3%B6sningen
99.9500532042% röstade alltså ja.
Nu väntar vi bara på dina bortförklaringar
Mycket dåligt exempel.
Nils Ivar Agøy Professor i historia, högskolan i Telemark:
Myten om enighet og 184 svikere
Citat:
99,95 % ja, med andre ord. Enigheten var der altså, men hva var det egentlig enighet om? Spørsmålet virker kanskje unødvendig. Stemte man ikke over om unionen med Sverige skulle oppløses, da? Mange synes å tro det, også slike som burde vite hva de snakker om. Hundreårs-markeringen opplyser at det var «368 208 ja og 184 nei til oppløsning av unionen»; UD ordlegger seg tilsvarende. NRK hevder at folk svarte «ja eller nei på spørsmålet om de ville ha en unionsoppløsning», Riksarkivet at de 184 ville beholde unionen. Disse får stå som eksempler på alle de som skriver som om nordmennene stemte over en realitet, om unionen skulle fortsette eller ei. Men slik var det jo ikke. Da stortinget først hadde vedtatt å holde avstemningen, var det om å gjøre å hamre inn at unionen var oppløst, ugjenkallelig. Stortingets spesialkomité endret endatil avstemningstemaet fra «enige i unionens opløsning» til «enige i den stedfundne opløsning af unionen», for at det ikke skulle finnes skygge av tvil om at 7. juni-vedtaket hadde vært endelig og legitimt.
...
DET FØLGER AV av dette at folkeavstemningen ikke skulle bidra til å fatte noen beslutning. Å stemme ja 13. august 1905 ville ikke få unionen oppløst, å stemme nei ville ikke redde den. Myndighetene ønsket ikke noe råd, bare tilslutning til linjen som alt var valgt.
...
Den er ikke, og kan ikke være, noe mål på hvor mange nordmenn som 13. august ønsket unionen med Sverige opprettholdt, eller som mente at 7. juni-vedtaket hadde vært den beste måten å håndtere unionsstriden på. Og den kan selvsagt ikke gis tilbakevirkende kraft, slik regjeringen påstod. Vi har da også mange vitnesbyrd om at folk som opp til 7. juni ønsket å bevare unionen, stemte ja 13. august. Dette var ikke nødvendigvis fordi de hadde endret syn, men heller fordi det ikke kunne tjene til noe å stemme nei. Det ville jo ikke bringe unionen tilbake, men det kunne gjøre situasjonen for landet vanskeligere i august.
...
FOLKE-AVSTEMNINGEN var ikke en fri meningsytring. En ukjent, men trolig ikke ubetydelig del av jastemmene kom fra folk som faktisk var uenig i 7. juni-vedtaket, men som ikke så at det tjente noe fornuftig formål å gi uttrykk for det.
Sammanfattningsvis så var beslutet redan fattat av stortinget innan folkomröstningen hölls och en nejröst hade varit ungefär som att rösta på Kalle Anka, meningslöst.
