Ursprungligen postat av kompressorkanonen
Jeg begynner å danne meg et bilde, så får de rettspsykiatriske undersøkelsene vise om spekulasjonene mine holder mål.
Beskyttet oppvekst på Oslo vestkant. Enebarn, foreldrene sannsynligvis skilt mens han var ung. Morsbinding. Stille og sjenert, pliktoppfyllende, tilbaketrukket, ikke lett å komme inn på. Få venner. Om han var mobbeoffer tør jeg ikke si noe om, men sannsynligvis en ensom grubler, en drømmer som få - om noen - egentlig føler at de har kjent. Oppvokst i et miljø hvor status betyr mye, som skaper grobunn for streber-mentalitet og ambisjoner om å hevde sin rettmessige plass i samfunnet, om å oppnå noe. Samtidig en rotløs skikkelse som savner tilhørighet og sliter med å falle på plass blant sine veltilpassede omgivelser. Handelsgym underbygger blandingen av blass vestkantungdom og ambisjoner som ikke har funnet en arena å utspille seg på. Føler seg utilpass på fest, hvis han da blir invitert til dem. Men klarer å beholde en fasade, et ferniss av et funksjonelt, tilpasset menneske: Bildene hans viser en hul, flat, uttrykksløs personlighet, et menneske uten kjerne, men ikke en person som vekker oppsikt på noen som helst måte. Et skall.
Sannsynligvis relativt intelligent, verbal, ganske sikkert skoleflink, men samtidig ensporet og med hang til drømmerier og filosofiske grublerier. Analytisk svak; ønsker helst bekreftelse på egne forestillinger. Hans teoretiske ballast bærer preg av skumlesning og selektive selvstudier. Mangler rammeverk og forståelse, og sannsynligvis (og dette tror jeg er det viktigste): skikkelige mennesker å bryne sine synspunkter på. Oppblåst selvbilde, tenderer mot lystløgner. Problemer med å skille fantasi og virkelighet? Kanskje.
Får en politisk oppvåkning i tenårene. Mener å observere et samfunn i forfall rundt seg. Et verdensbilde tar form av kulturell og religiøs konservatisme i samspill med økonomisk liberalisme og sterk anti-marxisme, en kombinasjon som er vanlig i USA men desto mer uvanlig i Norge. Skeptisk til innvandring, men fiendebildene er ikke ferdig meislet ut ennå. På dette tidspunktet er han en ungdom i drift, uten at omgivelsene egentlig er klar over det, stillferdig og innadvendt som han er. Han bestemmer seg for å engasjere seg i politikken. Fremskrittspartiet er det som kommer nærmest hans livsanskuelse. Han får en plass i organisasjonen, men etterlater seg egentlig ikke noen avtrykk; han er for rar og for lite sosialt intelligent til å kunne vinne mennesker over på sin side. Han prøver å både være en kul, glatt vestkant-kis og en skarpskodd politisk teoretiker med John Stuart Mill i bagasjen, men blir ingen av delene. Han takler ikke overgangen til voksenlivet, blir hardere og mer uforsonlig i sine synspunkter. På begynnelsen av 2000-tallet blir han vettskremt av islamsk fundamentalisme. Begynner å konstruere teorier om det han ser som et forræderi innenfra, et samfunn som korrumperer seg selv, satt i scene av kulturmarxister i Arbeiderpartiet, universitetene, rettsvesenet og pressen. Norske mediers Palestina-vennlighet opprører ham. Selv garvede Frp-ere syns han er litt vel eksentrisk: Han er en lukket person, men når han åpner seg, kommer det synspunkter ut som er så spesielle, og formulert på en slik måte, at han fremstår som det han faktisk er: en livsfjern raring.
Jeg tror det er her tragedien hans begynner å ta form. Han får ikke den fremskutte posisjon i det politiske liv som han kanskje hadde sett for seg, og melder seg etterhvert ut av partiet. Han fikk ingen nære venner i FrP som deler hans synspunkter, som han kan diskutere med. Han faller ut av arbeidslivet, og omgås dermed ikke normale mennesker i dagliglivet lenger. Han begynner å leve et tilbaketrukket liv, og ikke minst; han oppdager for alvor internett. Han sluker det som postes på forskjellige nyhetsgrupper som forteller "den egentlige sannheten". Endelig; han finner likesinnede! Privatlivet hans er trist: Han starter opp firmaer som går overende, bor hjemme hos mor, blir mer og mer innesluttet. Men gjennom nettet kan han spille den rollen han ønsker å være i det virkelige liv: En giftig samfunnskritiker som er smart og belest. Det er på denne tiden at han for alvor utvikler sin personlighetsforstyrrelse. Hans mangel på moralsk kompass og virkelighetskontakt, hans knuste ambisjoner, hatet mot dem som har sviktet og hans svart/hvite verdensbilde eskalerer. Fantasier om hevn begynner å sirkulere i hodet hans. Han blir mer og mer hatsk, føler seg misforstått og uønsket. Etter hvert slutter han å poste på nettet også; document.no avviser ham, de syns han er en tulling og en skrytepave uten substans. Så ikke en gang hos "sine egne" møter han forståelse! Han trekker seg inn i seg selv og begynner å gli inn i en verden hvor det bare er én løsning som etter hvert fremstår som den riktige: et blodbad. Utilitarismen, som han er fascinert av, tatt til sin ytterste konsekvens: et ragnarokk for å oppnå et høyere mål. Men fortsatt kan han opptre rasjonelt og planmessig. Nettopp denne kombinasjonen er fatal; total mangel på empati og realitetssans, og en skremmende systematikk i utførelsen av sine spinnville visjoner. Det som eksploderte i går var en røre av rabiat ideologisk overbevisning, skuffede ambisjoner, såret stolthet, ussel ondskap, og ikke minst: et ønske om å etterlate et monument over seg selv. Derfor tar han ikke sitt eget liv: han vil ved selvsyn se det praktfulle kaos han etterlater seg. Han vil være den som ler sist.
Det er noen løse tråder. Selvsagt passer frimurerlosjen perfekt for en litt stakkarslig, kristenkonservativ skrulling med ønske om å menge seg med makteliten, men hvem i helvete har invitert ham dit? Vedkommende gjør seg nok noen tanker i dag. Det virker også som han på et eller annet tidspunkt må ha fått kontakt med kriminelle. Hvor har han fått tak i et helautomatisk våpen, og hvordan foregår transaksjonen der han kjøper en gård der det tidligere har vært en hasjplantasje?
Hvis han har hatt en medhjelper, skjønner jeg ingenting. Sånne folk stoler ikke på noen; å prøve å få med seg noen på en så vanvittig plan er uaktuelt. Jeg blir sjokkert hvis det viser seg at han ikke har operert alene.
McVeigh-materiale, definitivt. Synspunktene og bakgrunnen er kanskje forskjellige, men jeg tror de ellers er ganske likt skrudd sammen.
Forvaring på livstid. Denne mannen må aldri slippes løs i samfunnet igjen.
