Ivar Staurseth skriver om svenskt debattklimat, åsiktsförtryck och polarisering i den norska liberalkonsevativa tidskriften
Minerva. Bland annat behandlas annonsbråket, Henrik Arnstad och Expressens uthängning av anonyma nätdebattörer. Staurseths slutsats borde mana till eftertanke hos de svenska åsiktskommissarierna.
Citat:
Man kan gå inn i en ond sirkel. Mens de som vil ha strengere innvandring i Norge kan debattere i de seriøse avisene, er svenske innvandringskritikere henvist til alternative sider. Der treffer de et langt mer ekstremt miljø. Når innvandringskritikere først er utstøtt av det gode selskap, har de mindre å tape på å melde overgang til det ekstreme. Den sjikanøse utstøtelsen gjør at de kanskje søker sammen med folk de kan dele fiende med.
... Den svenske debattmodellen er en modell for mindre ytringsfrihet, broddløse debattsider i avisene, men økt polarisering, økt konfliktnivå og mer rasisme samlet sett. Det bør bekymre enhver svensk antirasist. Å drive ut kritiske innlegg i innvandringsdebatten fra de etablerte avisene hjelper lite hvis netthatet øker og nynazister marsjerer i gatene. Udemokratisk er det også.
Om annonsbråket:
Citat:
Reaksjonene på annonsen i DN er som snytt ut av Monty Python: En avis trykker en annonse for en bok som hevder at kritiske røster blir fortiet, stigmatisert og sjikanert. Det er feil, mener mobben, og vil arrangere bokbål. For å brenne ikke bare boken, men også avisen som nevner boken. We are all individuals!
Jeg har lest boken og fant hverken rasisme, hat eller konspirasjonsteorier. I Norge ville boken vært omstridt, men reaksjonene ville vært edruelige. Raseriet i Sverige sjokkerer ikke noen som har fulgt svensk debatt den siste tiden. Det mest overraskende er at Dagens Nyheter godtok annonsen.
Om Henrik Arnstad:
Citat:
Henrik Arnstad er ingen hvem som helst i Sverige, selv om debattnivået hans kan gi det inntrykket. Han har gitt ut boken Älskade fascism, blir brukt som ekspert på høyreekstremisme av svenske medier og reiser på foredragsturné.
Strategien hans later til å være som følger: Han begynner med forutinntatte meninger om et parti. Så plukker han ut noen sitater fra enkeltpersoner, de verste han kan finne og kun dem. Slik kan man få ethvert parti til å høres dumt ut. (Derfor må heller ikke hele Sverige tas til inntekt for mitt utvalg av spesielle svensker.) Virkelig uredelig blir Arnstad når han begynner å tolke fritt.
Da blir SV islamhatere fordi de har en integreringspolitikk. Da blir tankesmien Civita romhatere fordi én person som er tilknyttet tankesmien har advart mot omsorgssvikt blant romfolk. FrP blir homo-hatere fordi den lettkledde delen av homoparaden kom litt brått på sunnmørsjenta Sylvi Listhaug.
Det er hele tiden snakk om hat. Intet mindre.
Om bristen på nyanser i den svenska debatten:
Citat:
Leser man kommentarene i de store svenske avisene, skilles det ofte ikke mellom rasisme og argumenter for mer restriktiv innvandringspolitikk. Islamkritikk regnes som islamofobi. FrP omtales ikke bare som rasistisk, men av mange som ”Breiviks parti”.
Om hotet mot yttrandefriheten:
Citat:
Ansvaret for ytringsfriheten hviler ikke på én redaksjon alene. Det er en redaktørs privilegium å redigere bort innlegg. Men når et politisk standpunkt konsekvent sensureres fra de store avisene for å verne leserne mot syndige tanker, er det i realiteten en krenkelse av ytringsfriheten og en ripe i lakken for demokratiet.
http://www.minervanett.no/den-svenske-modellen/
