Norge - Anne-Elisabeth Falkevik Hagen kidnappet, krav om 9 mill euro (2018-10-31)

Brevet ble aldri sendt, men Hagen-barna er komfortable med at TV 2 nå setter det på trykk:
«Av ren desperasjon skriver jeg dette brevet til dere.
Jeg er alvorlig bekymret for min mor Anne Elisabeth Hagen og hennes muligheter til å komme hjem i live.
Jeg er bekymret for at politiet fortsetter å gjøre så alvorlige feil, at oppklaringen av bortføringen av min mor vil dra langt ut i tid.

Og at politiet ved sine store feilgrep, og oppførsel mot nærmeste familie, får store konsekvenser ikke bare for henne, men også for resten av familien.
Jeg vil først starte med å si at det kan være informasjon som jeg ikke innehar i saken som er kjent for min far og mine andre søsken, da jeg ikke har vært så aktiv i møter med KGF (Krise- og gisselforhandlertjenesten, red. anm.) og politiet.
Dette først og fremst fordi min tillit til dem forsvant som dugg for solen i forbindelse med punkt 4 under.
Jeg vil derfor systematisk gå gjennom de største feilene jeg mener politiet har gjort så langt.

1. Etter våre første møter med KGF og i løpet av de første dagene, var et av de største spørsmålene: Ha skulle vi gjøre? Ingen i familien hadde kjennskap til kryptovaluta, og svarene vi fikk var diffuse, slik jeg opplevde det. Tok det to eller tre måneder å skaffe slike summer i kryptovalutaen det var snakk om? Min forståelse var at politiet mente dette var så godt som umulig å gjøre på mindre enn måneder. Min far landet raskt på at det beste var å ikke gjøre noe med kryptovaluta-kommunikasjon, men i det skjulte opprette kontoer og samtidig prøve å skaffe mer informasjon og beslutningsgrunnlag.

LES POLITIETS TILSVAR LENGER NED I SAKEN.
Taktikken var at ved å ikke svare motparten var det beste å ikke sende svar via kryptovaluta. Dette fordi vi da ville tvinge motparten til raskt å kommunisere på annet vis. Samt at kommunisere med kryptovaluta, som vi hadde null kjennskap til, kanskje ville få motparten til å tro at vi hadde kontaktet politiet. Vi var alle i familien enige om den strategien.
Ikke svare motparten via kryptovaluta. Men vente på at de kontaktet Tom igjen på annet sett. Overraskelsen var derfor stor når vi så finner ut at politiet selv har sendt et beløp via kryptovaluta til motparten og dermed framstått som Tom! Vi blir selvfølgelig veldig opprørt. Hva innebærer det? Hva skjer nå? Hvorfor har politiet gjort dette?
VI får da forklaringen at politiet har gjort dette ved en «feil», noe de beklager sterkt! Jeg var på det tidspunktet rasende, hvordan kan de leke med min mot sitt liv slik, hva med mine barns sikkerhet nå? Spørsmålene var mange. Jeg sitter igjen nå og tenker. Hvis dette var en «feil» av politiet, i så fall hvem gjorde feilen? Denne personen må jo stilles til ansvar! Dette kan jo potensielt ha kostet min mor livet, og satt familien min i fare.

2. Så kom det neste spørsmålet. Hva skal taktikken være nå? Nå har man sagt A til motparten og da må man vel si B. De har lovet penger, at prosessen er i gang? Jeg følte min far var presset av politiet. De presset, slik jeg ser det, med alle midler for at han skulle betale hele beløpet.
Dette var jeg veldig imot. Jeg fryktet da følgende:
– Hvis pappa overførte 90 millioner og det tok to måneder før de kom frem; hvilken sikkerhet har vi da for at de ikke tar livet av mamma i mellomtiden, hvis de kan se at pengene er på vei, men ikke kommet? Det var en av de ansatte i KGF som illustrerte at pengene kunne synes, men ikke brukes. Pengene var som et «tog som kom». Etter min vurdering satte vi min mors liv i ekstra fare ved å betale, da kunne de bare drepe henne og kvitte seg med bevisene og reise til andre siden av jorda og bare vente
- Ville motparten gi seg hvis de fikk penger så lett? De skriver selv at det bare er en liten del av pappas penger. Ville de da for eksempel gå etter mine barn? Ville vi noen gang være trygge etterpå? Dette var i en periode da vi var så redde at vi knapt sov om natten. Vi fikk bare håpe at politiet greide å finne gjerningsmennene og mamma i tide.

3. Sikkerheten vår. Som sikkert er forståelig, var vi livredde etter det som skjedde. Vi ble etter to dager på et hotell i Lillestrøm sendt hjem med beskjed om at politiet anså det som lite sannsynlig at vi var i fare.
Jeg hadde jo lest brevet der mitt og min manns navn var nevnt. At kidnapperen visste om oss og mine barn var det liten tvil om. Min mann spurte om å få låne en pistol av XX, de hadde tidligere vært og skutt på skytebane ved en anledning. Vi hadde uttrykt sterkt til politiet vår bekymring, og at vi var meget redde.

Min mann var våken hver natt og satt vakt, dette var helt surrealistisk for oss. Jeg henvendte meg flere ganger til politiet om dette. Hva med sikkerheten vår? Barna var de jeg var redde for. Vi fikk beskjed om å bare leve som normalt og etter noen dager fikk XX våpenet inndratt og vi hadde ingenting å beskytte oss med.
Tilslutt, etter flere uker, fikk vi beskjed om at vi skulle få voldsalarm. Min søster fikk først. Først flere dager etter min søster og bror fikk, kom det en meget hyggelig mann fra Drammen-politiet hjem til oss. Han beklaget sterkt at dette hadde tatt tid, men han hadde ikke fått nødvendig informasjon han hadde forespurt fra politiet i Lillestrøm som han måtte ha for å kunne gi oss voldsalarmer!
Han forstod vår frykt godt og foreslo at vi burde barrikadere huset og innkjørselen litt som i «Alene hjemme»-filmene! Han hadde ingen mulighet for å gi oss våpen. Men forsikret at de ikke var mange minutter unna hvis vi trykket på alarmen. Han var meget betryggende, hyggelig og omtenksom. Det rare her er at Lillestrøm brukte flere dager på å besvare henvendelsene fra ham, noe han også ga uttrykk for til oss.

4. I et av de første møtene med KGF ble vi bedt om å skrive under på et dokument som gjorde at politiet kunne ta opp alle samtaler som kom inn på våre telefoner. Det kunne være motparten tok kontakt med alle oss i nærmeste familie. Mange i familien var skeptiske til dette. Min søster som er prest spurte da spesifikt om det var telefonavlytting. Dette fordi hun tok i mot telefoner i forbindelse med sitt yrke som prest og hadde taushetsplikt. Da kunne ingen lytte på samtaler.
Vi fikk klar beskjed om at det var det ikke, dette var bare slik at hvis vi ble kontaktet av kidnapperne, så kunne politiet gå tilbake til digitale opptak og så høre gjennom dem. Vi signerte derfor dette alle sammen.
Sjokket
Etter noen uker begynte vi å ane at politiet avlyttet telefonene våre. De kom tilbake med privat informasjon som vi ellers tenkte at de ikke visste om. Min søster konfronterte etter hvert KGF med dette, og i møte med henne bekreftet de at de lyttet på alle samtalene til de pårørte.
Dette fikk jeg vite på telefon av henne og jeg ringte rett opp til min kontakt i politiet. Jeg fortalte ganske ordrett at jeg følte dette var et største overgrepet jeg hadde blitt utsatt for av personer jeg skulle ha stolt på. Og at jeg sporenstreks trakk tilbake alt jeg hadde skrevet under på, og at jeg skulle ha min egen advokat. Under én time senere ringer de fra politiet ved KGF og sier at de allerede er i Lier og vil komme innom for å snakke.

Minutter senere står det to stykker med blomster til oss på trappen! De beklager det som var skjedd og ber om å få komme inn, noe jeg da noe motvillig tillater. Der prøver de igjen å vri på sannheten. De sier at det var ikke slik at de avlyttet vår telefon. Min mann ble meget opprørt og ringte opp min søster på høyttaler og hun bekrefter at hun ble fortalt at alle samtaler ble lyttet på.
Personen fra KGF måtte da innrømme at dette var sant. Så kom det fra den ene: «Det er ikke å stikke under en stol at det fremdeles er mange i politiet som tror det er Tom som har gjort det. Det er jo eneste plausible forklaringen».
Dette slo ned som en bombe hos meg, jeg hadde ikke en gang tenkt tanken at det var derfor de drev avlytning. Jeg ble kvalm og dårlig, og fra den dagen mistet jeg all tilliten til politiet i Lillestrøm.
Så kom sjokk nr. 2.
De begynte først å stille spørsmål om hvorfor jeg ikke mente at pappa skulle betale. Jeg ga da selvfølgelig grunnene som nevnt over i punkt 2. En av politifolkene på stedet sa at han ikke var en iskald forretningsmann som Tom, og kunne nok ikke levd med seg selv uten å ha prøvd å betale. Jeg ble meget provosert av dette og fikk svart at da var jeg glad han ikke var mannen til min mor!

5. Så kom vi til at det ble bestemt at dette skulle offentliggjøres. Politiet gikk ut i pressekonferansen og sa mye, det samme gjorde Holden. Det kom jo mange saker i media. Men det største sjokket var når en entreprenør stod frem i VG og sa at han hadde vært på befaring gjennom «Mitt anbud» og Finn.no og han hadde IKKE vært i avhør eller blitt kontaktet av politiet! Kunne politiet være så på viddene etter flere måneders arbeid? Har de ikke sjekket ut entreprenørene og de min mor hadde vært i kontakt med? Dette var jo det første min far sa i møtene med politiet. Det var jo dette min mann også hadde sagt at var det eneste vi visste om som var annerledes i 2018 enn de 10 årene han hadde kjent oss. At mamma i månedsvis hadde vært på utkikk etter malere og arbeidere til prosjekter i huset. Min far har hele tiden sagt at politiet har mest ressurser og kunnskap om hvordan dette skal løses, og jeg vet at han har jobbet «døgnet» rundt med forskjellige teorier over hvem kidnapperen er, men han sier alltid at vi må ha tillit til politiet. Jeg har to små barn og valgte til slutt å innfinne meg med dette. Stole på det at politiet vet best og gjør sitt ytterste for å få mamma hjem i live.

6. Så kom det et sjokk igjen. Jeg var med i møte med politiet i Lillestrøm. Der informerte de om at de nå hadde forandret hovedhypotese. Slik jeg oppfattet det på møte, var at de skulle forandre hovedhypotesre til at min mor var drept. Jeg oppfattet det som at de mente hun var drept og at kidnappingen var fingert. Jeg spurte derfor Haris direkte om de mistenkte min far, da det for meg hørtes direkte ut som de sa at hun var blitt drept og at noen bare prøvde å avlede politiet med dette med kidnapping. Alle i rommet fikk vel sjokk av spørsmålet. Svaret var bare at det måtte jeg forstå at de ikke kunne kommentere. De andre i familien og vår bistandsadvokat oppfattet ikke at politiet mente det var en fingert kidnapping, men en kidnapping som endte med mord, og at det mest sannsynlige for politiet var at min mor nå var død.


7. På politiets pressekonferanse var det jo ingen tvil for meg. De sa at deres hovedhypotese nå var at det var et mord fordekt som en kidnapping for å villede politiet. Dette var som å få et tak i hodet. For meg sa politiet rett ut at de trodde min far hadde drept min mot og lagt tidenes plan for å slippe unna ved å fordekke det som en kidnapping. Jeg hadde allerede vært i tre avhør der det meste dreide seg, slik jeg følte det, om dritt om min far. For familien var dette elefanten i rommet, ingen mente det samme, til og med vår bistandsadvokat mente at det bare var klønete utsagn fra politiet.
«Det er ikke det politiet mener.» Jeg reagerte med vantro. Kunne det være at advokat Holden hadde rett. Politiet henger ut min far til tørk, og setter familien i denne situasjonen ved en feiltakelse? Henge ut min far og vår familie for hele verden på denne måten ved en feil... ? Da alle vi tre søsknene ble innkalt til avhør igjen men da på samme tidspunkt, var jeg svært skeptisk. Hvorfor skal vi inn i nye avhør? Jeg hadde vært i fire stykker, og attpåtil så skulle alle inn samtidig, slik at vi ikke kunne «samkjøre våre forklaringer», ble vi fortalt.
Motvillig stilte jeg opp i avhøret, noe jeg i dag angrer dypt på. Det var time inn og time ut om tullete rykter og påstander og intime detaljer om blant annet mine foreldres sexliv. Jeg ble konfrontert med andre vitners utsagn om rykter om ting som skal ha skjedd 30 år tilbake i tid, bagateller og mange dirkete løgner som jeg vet ikke er sant, men uansett fremført av avhører som om dette var store saker. Det gjorde meg svært opprørt at politiet i det hele tatt stiller meg slike spørsmål og legger frem ting som fakta som slett ikke er det.
Verken min mor eller far får forsvart seg mot usannheter og ting tatt ut av sammenheng. Det eneste avhøret gikk ut på, var å svartmale min far. At politiet i det hele tatt tar det steget mot meg som nærmeste pårørende var tungt. Jeg fikk følelsen av at de ville ha meg til å si noe som ikke var sant, de vrir og vender på ting og utsagn. I etterkant av avhørene snakket jeg med min søster som kunne fortelle at politiet i hennes avhør bekreftet at JEG hadde sagt at min far hadde oppfordret oss barna til å kalle mamma «XXXXXXX».
Dette er selvfølgelig ikke tilfellet. Sannheten er stikk motsatt. På gjennomlesningen ba jeg om å få høre opptak av den aktuelle påstanden og det er umulig at politiet misforstår meg. Det vil si at politiet med overlegg har løyet om hva jeg har sagt og manipulert oss i avhør. Et annet tilfelle var at jeg fikk følgende spørsmål av avhører der hun gjenforteller meg hva et annet vitne har uttalt at det var ikke bra hjemme. Der jeg gjentar spørsmålet og svaret etter hverandre: «var ikke bra hjemme? Det var i alle fall bra når jeg var hjemme.» Dette er i avhøret blitt til at jeg sier at: «Det var ikke bra hjemme.»

Ved gjennomlesningen var det 72 sider. Jeg oppfatter det som politiet bevisst prøver å manipulere mine utsagn. Derfor ga jeg meg før jeg var ferdig gjennomlest og nektet å fullføre resten av gjennomlesningen, samt signere. Jeg er regelrett skremt av politiets fremgangsmåte og slike feil er ikke mulig å gjøre utenom bevist. Dette sammen med mange andre detaljer fra avhørene nå og tidligere gjør at jeg sterkt frykter en sammenheng der ledelsen av etterforskningen har begynt med den store «feilen» som de kalte det da de mot familiens ønske startet kommunikasjon via kryptovaluta.
Jeg er redd dette er skandalen der min mor så langt har blitt den lidende parten, da politiet ikke bare har unnlatt å gjøre jobben sin, men faktisk direkte sabotert den beste muligheten for å få mamma hjem i live. Når det er gjort, ser jeg heller ingen ting annet enn at politiet gjør alt de kan for å inne en måte å ansvarliggjøre min far på, og i mellomtiden ødelegge hans navn og rykte.
Det ser heller ikke ut til at de skyr noen midler for å gjøre dette gjennom løgner og manipulasjon. Det har vært konstante lekkasjer til presse, og slik jeg ser det kan det kun komme fra politiet. Jeg er redd dette er for å avlede pressen fra politiets egne feil og mangler i etterforskningen. Hva har politiet brukt alle sine ressurser på? Slik jeg ser det i etterkant kan politiet ha stilt seg i en situasjon gjennom taktiske og praktiske feilgrep der de har fått tunnelsyn fordi om bruken av flere «hypoteser» skal motvirke dette.

Nevner i stikkord
- Starte kommunikasjon via kryptovaluta mot familiens ønske
- Ulovlig avlytning av familien - Unnlatt å avhøre/etterforske konkrete og relevante spor
- Oppfordret sterkt familien til å betale hele løsepengekravet
- Manipulering og løgn av avhør.
- Skifte av hovedhypotese, til stor skade for nærmeste pårørende. Uten engang å kunne forklare hvorfor.
- Lekkasjer til presse Jeg håper med dette brevet at denne informasjonen skal nå den rette ansvarlige slik at man muligens kan få klarhet i hva som virkelig har skjedd. Og er det som jeg frykter, en stor skandale, få ryddet opp i dette fortest mulig. Det er fremdeles en mulighet for at min mor er i live og det haster slik jeg ser det å få ryddet opp i politiets etterforskning».
Politiet har fått gjengitt kritikken i brevet. De har også fått brevet oversendt. I en e-post skriver politiadvokat Haris Hrenovica følgende:
«Helt fra starten har vi hatt en bred etterforskning med flere ulike hypoteser. Det er bevismaterialet som til en hver tid styrker og svekker hypotesene. Politiet forstår at familien opplever etterforskningen som krevende, særlig i den fasen vi er i nå. Målet vårt er å finne Anne-Elisabeth Hagen, få vite hva som har skjedd med henne og hvem som er ansvarlig for den straffbare handlingen hun er utsatt for. Som politiet tidligere har sagt, er pårørende viktige bidragsytere for å belyse saken.
Vi er i en fase av etterforskningen hvor det er begrenset hva vi kan kommentere – både av hensyn til etterforskningen, fare for bevisforspillelse og av hensyn til vår lovpålagte taushetsplikt.
Vi ønsker ikke å ha dialog med de pårørende gjennom media. Politiet har heller ikke mottatt brevet TV 2 viser til.
Dersom pårørende opplever seg urettmessig behandlet, har de, som alle andre, anledning til å fremme en klage på politiets arbeid».