Citat:
Ursprungligen postat av
kornblomst
Slik jeg oppfatter det, var HHB2 vettskremt, og sint, da dette ble skrevet. I psykisk ubalanse. Tror jeg det kalles.
Sånn i utgangspunktet ville jeg ikke oppfatte reaksjonen hennes som sykelig. Kanskje mer dekkende ville være hennes normalreaksjon på unormale påkjenninger og hendelser. En forbigående tilstand med psykisk ubalanse og svekket vurderingsevne, og som normalt skal gå over, når de unormale påkjenningene tar slutt.
Jeg ville nok satset mest på at brevet ble skrevet av en person som er under sterkt press.
Fornuften sa henne vel at det var best å ikke sende det til riksadvokaten. Hun hadde kanskje
fått ut på papiret det hun kjente på, men roet seg ned nok til å skjønne at det var lite nyttig
og kanskje også uklokt å dele disse følelsene med en høyere rettsfunksjonær. Det er i og for
seg interessant nok. Hun ytrer jo i brevet også et ønske om egen advokat. Dette var tydeligvis
før Kihle kom på banen. Var hun kanskje misfornøyd med å måtte dele bistandsadvokat med
sine søsken?
Citat:
Om barna, ingen av de har uttalt seg direkte til mediene. Kun gjennom bistandsadvokatene, først Holden og etter at TH ble siktet, Kihle. Begge advokatene synes å ha vært mer interessert i å forsvare TH, enn å bistå og hjelpe de voksne barna.
Og de voksne barna må være i en dyp krise. Som det per nå ikke ser ut til å finnes en rask vei ut av. Med faren siktet på 4. året, for drap eller medvirkning til drap, på mor. En mor som forsvant uventet og brått, angivelig kidnappet fra barnas barndomshjem av brutale ukjente GM.
Jeg skjønner godt at barna holder en lav profil, og avventer resultatet av politiets etterforskning.
For å være ærlig, så tror jeg ikke barna har vært involvert i offentliggjøringen av brevet heller. Jeg tror ikke barna har noe de skal ha sagt. De bare flyter med.
Det er Tom Hagen som bestemmer.
Ingen av dem har uttalt seg direkte nei, men gjennom brevet og gjengivelser av avhør i boka
kjenner vi litt til deres reaksjoner og refleksjoner. Kontrasten er meget sterk mellom de to
søstrene i så måte. Der den ene går av skaftet i brevs form, snakker den andre avmålt og, vil
jeg si, kaldt, særlig om ektepakten.
Om de ikke er involvert på noen måte, vil jeg anta at de forstår meget godt hva som har skjedd, men
at de ikke ønsker at det skal få konsekvenser for deres far.