GRANSKINGEN AV FORSVARETS ETTERRETNINGSTJENESTE (Del1)
Som et ledd i etablering av NATOs beredskap, ble det i 1949/50 besluttet å utbygge et Stay behindnett over hele Europa, det vil si geriljagrupper som skulle være klare til å kjempe bak fiendens linjer i tilfelle sovjetisk okkupasjon
Det ble opprettet et hundretalls Stay behind-grupper, men nå med rent militære oppdrag. :
A, Et hemmelig nett skulle drive etterretningsvirksomhet bak fiendens linjer,
B et annet og betydelig større nett skulle løse sabotasjeoppdrag.
C Noen år senere ble det også opprettet et nett med evakuering som hovedformål.
D I tillegg til organisering og rekruttering av grupper, ble det lagt ut et stort antall hemmelige depoter
Totalt synes i alt 14 patruljer med ca 25 agenter å ha vært sendt over grensen til Russland mellom 1947 og 1954. Menneskeliv gikk trolig tapt på begge sider . Alle patruljene passerte trolig grensen til fots med unntak av en patrulje som krysset grensen mellom Norge og Russland i en ballong.
Okkupasjonsberedskap eller Stay behind, som opprinnelig var fellesfinansert av Storbritannia, USA og Norge med ca en tredjedel av utgiftene på hver, mistet rundt 1965 det meste av den utenlandske støtten.
ble det i 1970/1980-årene foretatt en ansiktsløfting av Stay behind. Yngre etterkrigsoffiserer ble satt inn, men dette igjen skapte uro, både fordi disse satte fingeren på forhold som de fant uholdbare og fordi de ble oppfattet som lite kvalifiserte for denne spesielle virksomhet
1978 indikerte at Stay behinds våpen og utstyr ikke var under tilstrekkelig kontroll og førte til organisasjonsendringer. Nettene ble herunder redusert i omfang, alt materiell ble ompakket og for en stor del skiftet ut. Lagring i fredstid ble nå besluttet gjennomført på militært område.
Endringene i verdenssituasjonen førte til nedtrapping av det store amerikanske engasjementet i norsk etterretningstjeneste, og etterretningsbehovene endret seg. Dette var noe av bakgrunnen for 1989
13.4. Særlig om okkupasjonsberedskapstyrken (Stay behind)
Den første kjente gruppen ble dannet allerede før krigen i 1939/40 under ledelse av senere etterretningssjef, daværende kaptein Roscher Lund, i samarbeid med en rekke ledere i næringslivet. (senare upplöst)
1947 etablerte den såkalte Femmannsgruppen, også kalt Lien/Platou-gruppen, seg.
Bakgrunnen for etableringen av gruppen var den uro man i næringslivskretser følte overfor det man opplevde som trusselen fra kommunistene, samt en følelse av at landets myndigheter ikke gjorde nok for å ruste opp militært. Kommunistene hadde ved det første valget etter krigen styrket sin stilling og ble Norges fjerde største parti
Siden myndighetene etter manges mening ikke gjorde noe med saken, ønsket man å etablere et privat overvåkings- og kontraspionasjeapparat.
For egen regning etablerte gruppen 20 distrikter
Vilhelm Evang (Thede Palms motsvarighet), og overvåkingspolitiet, var åpenbart fra et tidlig tidspunkt orientert om hva som foregikk. Verken etterretningstjenesten eller politiet kunne tolerere slik privat etterretningstjeneste. Den (gruppen) fikk tilbud om å fortsette, men slik at den rapporterte til og var underlagt Fst II. Han knyttet dessuten Hans Ringvold til gruppen som stabens særlige kontaktmann. Ringvolds oppdrag var å koordinere og kontrollere gruppens virksomhet slik at Evang til enhver tid var orientert. Evang skulle tilstiles ukentlige rapporter om arbeidet. (1948).
Målsettingen med organisasjonen fra starten var tredelt:
1. Oppbygging av en etterretningsorganisasjon,
2. registrering av potensielle femtekolonnister og
3. kartlegging av industri og viktige anlegg.
13.4.1.3. Det offisielle Stay behind
I begynnelsen var Stay behind organisert i tre såkalte nett, med ansvar for henholdsvis:
A. Etterretning (Lindus),
B. Sabotasje (Roc) og
C. Evakuering (Blue Mix).
Sabotasjenettet var ferdig organisert i 1952, med 40 grupper á fem mann og hadde følgende oppgaver: Ødeleggelse av fysiske mål, beskyttelse av verdifulle anlegg, organisering av større motstandsgrupper, mottak av personellforsyninger, rekognosering, kupp og likvidering.
. Evakueringsnettet ble opprettet etter initiativ fra amerikanerne i 1951 og hadde som oppgave å smugle personell inn og ut av okkupert område. Det var organisert i ni geografiske distrikter med 30 områder. Det ble uttatt sjefer for distrikter og områder og i tillegg et stort antal husverter (safe houses). Nettene var ledet fra tre forskjellige steder i Oslo, henholdsvis Frogner plass, Smestad og Handelsbygningen på Drammensveien.
Det var selvstendige ledere for hver av de tre nettene.
Distriktene ble etter hvert på 1960-tallet lagt ned og det ble etablert et mer uformelt nett av tidligere motstandsfolk og andre pålitelige personer, som ble brukt som rådgivere ved rekruttering mv. Enkelte av disse var i funksjon så sent som på 1980-tallet.
Som instruktører/stabspersonell ble det som nevnt i punktet foran ofte rekruttert personell med passende bakgrunn fra krigen, for eksempel fra Kompani Linge. Feltpersonellet ble rekruttert fra hele landet, fra mange forskjellige yrkeskategorier og forskjellige miljøer. Det var også ønskelig at de av feltpersonellet som skulle betjene radiosettene, hadde erfaring i bruk av morse.
1950 gikk norsk okkupasjonsberedskap sammen med tjenester fra NATOs nordområder inn i en samarbeidsorganisasjon for bedre å kunne samarbeide i øvings- og beredskapssammenheng. Dette ble særlig gjort med tanke på å koordinere virksomheter med andre NATO-lands ukonvensjonelle styrker som var tenkt innsatt i Norge og med tanke på situasjoner der organisasjonen var aktuell i den hensikt å evakuere nedskutte, utenlandske flygere. Hovedbasen for ledelse i krig ble lagt til Storbritannia med alternativ base i USA. Bakgrunnen for samarbeidet var et etterretningssjefmøte i London i 1949 eller 1950
I løpet av 1950-årene ble det en stadig dragkamp mellom samarbeidslandene om organisering og kontroll av Stay behind. Særlig på engelsk side ble det uttrykt ønske om en utvidelse av oppgavene. Det ble en stor diskusjon om såkalt retardasjon, eller forsinkelse av en fiendtlig fremrykning, skulle legges til organisasjonen. Evang satte seg imot en slik utvikling og begrunnet dette ut fra behovet for norsk kontroll.
I 1959 forsøkte USA, Storbritannia og Frankrike å få kontroll over Stay behindorganisasjonene i Nord-Europa ved å opprette en felles ledelse i NATO. ledelsen av de norske og danske organisasjoner skulle koordineres av et organ under Nordkommandoen, med et innslag av nasjonale offiserer.
ble de tre nettene slått sammen i én organisasjon. Nettene flyttet i 1958 sammen i Thomas Heftyes gate 6
På begynnelsen av 1960- tallet ble okkupasjonsberedskapen også formelt en egen avdeling,
I 1970 startet planleggingen av et nytt nett - Argus - med ansvar for å ivareta okkupasjonsberedskapsoppgaver i en tidlig fase av krigen, dvs i forbindelse med selve angrepsfasen og en eventuell besettelse av deler av landet. Nettet ble en fast tilføyelse til de allerede eksisterende nett. Det nye nettet ble formelt opprettet i 1974.
De forskjellige gruppers utstyr ble gjemt i hemmelige "dumper" i de områdene gruppene skulle settes opp. Opplæringen besto i så vel grunnleggende kurs i bruk av våpen og utstyr som mer operative øvelser hvor også utenlandske spesialstyrker kunne delta.
I 1971 fikk avdelingen et eget treningssenter for feltpersonell i Sør-Norge. I 1974 flyttet avdelingen fra Thomas Heftyes gate til Etterretningsstabens lokaler i Platous gate. I 1978 gikk man over fra en sivil organisasjonsmodell til en militær modell. Det vil si at alle ledere/nestledere i avdelingen, med unntak av sambandssiden, etter hvert skulle tilsettes med militært personell. Dette skapte uro i avdelingen, idet de ansatte mente at beordret militært personell ville føre til en omskifting som kunne bety en sikkerhetsrisiko.
Som et ledd i etablering av NATOs beredskap, ble det i 1949/50 besluttet å utbygge et Stay behindnett over hele Europa, det vil si geriljagrupper som skulle være klare til å kjempe bak fiendens linjer i tilfelle sovjetisk okkupasjon
Det ble opprettet et hundretalls Stay behind-grupper, men nå med rent militære oppdrag. :
A, Et hemmelig nett skulle drive etterretningsvirksomhet bak fiendens linjer,
B et annet og betydelig større nett skulle løse sabotasjeoppdrag.
C Noen år senere ble det også opprettet et nett med evakuering som hovedformål.
D I tillegg til organisering og rekruttering av grupper, ble det lagt ut et stort antall hemmelige depoter
Totalt synes i alt 14 patruljer med ca 25 agenter å ha vært sendt over grensen til Russland mellom 1947 og 1954. Menneskeliv gikk trolig tapt på begge sider . Alle patruljene passerte trolig grensen til fots med unntak av en patrulje som krysset grensen mellom Norge og Russland i en ballong.
Okkupasjonsberedskap eller Stay behind, som opprinnelig var fellesfinansert av Storbritannia, USA og Norge med ca en tredjedel av utgiftene på hver, mistet rundt 1965 det meste av den utenlandske støtten.
ble det i 1970/1980-årene foretatt en ansiktsløfting av Stay behind. Yngre etterkrigsoffiserer ble satt inn, men dette igjen skapte uro, både fordi disse satte fingeren på forhold som de fant uholdbare og fordi de ble oppfattet som lite kvalifiserte for denne spesielle virksomhet
1978 indikerte at Stay behinds våpen og utstyr ikke var under tilstrekkelig kontroll og førte til organisasjonsendringer. Nettene ble herunder redusert i omfang, alt materiell ble ompakket og for en stor del skiftet ut. Lagring i fredstid ble nå besluttet gjennomført på militært område.
Endringene i verdenssituasjonen førte til nedtrapping av det store amerikanske engasjementet i norsk etterretningstjeneste, og etterretningsbehovene endret seg. Dette var noe av bakgrunnen for 1989
13.4. Særlig om okkupasjonsberedskapstyrken (Stay behind)
Den første kjente gruppen ble dannet allerede før krigen i 1939/40 under ledelse av senere etterretningssjef, daværende kaptein Roscher Lund, i samarbeid med en rekke ledere i næringslivet. (senare upplöst)
1947 etablerte den såkalte Femmannsgruppen, også kalt Lien/Platou-gruppen, seg.
Bakgrunnen for etableringen av gruppen var den uro man i næringslivskretser følte overfor det man opplevde som trusselen fra kommunistene, samt en følelse av at landets myndigheter ikke gjorde nok for å ruste opp militært. Kommunistene hadde ved det første valget etter krigen styrket sin stilling og ble Norges fjerde største parti
Siden myndighetene etter manges mening ikke gjorde noe med saken, ønsket man å etablere et privat overvåkings- og kontraspionasjeapparat.
For egen regning etablerte gruppen 20 distrikter
Vilhelm Evang (Thede Palms motsvarighet), og overvåkingspolitiet, var åpenbart fra et tidlig tidspunkt orientert om hva som foregikk. Verken etterretningstjenesten eller politiet kunne tolerere slik privat etterretningstjeneste. Den (gruppen) fikk tilbud om å fortsette, men slik at den rapporterte til og var underlagt Fst II. Han knyttet dessuten Hans Ringvold til gruppen som stabens særlige kontaktmann. Ringvolds oppdrag var å koordinere og kontrollere gruppens virksomhet slik at Evang til enhver tid var orientert. Evang skulle tilstiles ukentlige rapporter om arbeidet. (1948).
Målsettingen med organisasjonen fra starten var tredelt:
1. Oppbygging av en etterretningsorganisasjon,
2. registrering av potensielle femtekolonnister og
3. kartlegging av industri og viktige anlegg.
13.4.1.3. Det offisielle Stay behind
I begynnelsen var Stay behind organisert i tre såkalte nett, med ansvar for henholdsvis:
A. Etterretning (Lindus),
B. Sabotasje (Roc) og
C. Evakuering (Blue Mix).
Sabotasjenettet var ferdig organisert i 1952, med 40 grupper á fem mann og hadde følgende oppgaver: Ødeleggelse av fysiske mål, beskyttelse av verdifulle anlegg, organisering av større motstandsgrupper, mottak av personellforsyninger, rekognosering, kupp og likvidering.
. Evakueringsnettet ble opprettet etter initiativ fra amerikanerne i 1951 og hadde som oppgave å smugle personell inn og ut av okkupert område. Det var organisert i ni geografiske distrikter med 30 områder. Det ble uttatt sjefer for distrikter og områder og i tillegg et stort antal husverter (safe houses). Nettene var ledet fra tre forskjellige steder i Oslo, henholdsvis Frogner plass, Smestad og Handelsbygningen på Drammensveien.
Det var selvstendige ledere for hver av de tre nettene.
Distriktene ble etter hvert på 1960-tallet lagt ned og det ble etablert et mer uformelt nett av tidligere motstandsfolk og andre pålitelige personer, som ble brukt som rådgivere ved rekruttering mv. Enkelte av disse var i funksjon så sent som på 1980-tallet.
Som instruktører/stabspersonell ble det som nevnt i punktet foran ofte rekruttert personell med passende bakgrunn fra krigen, for eksempel fra Kompani Linge. Feltpersonellet ble rekruttert fra hele landet, fra mange forskjellige yrkeskategorier og forskjellige miljøer. Det var også ønskelig at de av feltpersonellet som skulle betjene radiosettene, hadde erfaring i bruk av morse.
1950 gikk norsk okkupasjonsberedskap sammen med tjenester fra NATOs nordområder inn i en samarbeidsorganisasjon for bedre å kunne samarbeide i øvings- og beredskapssammenheng. Dette ble særlig gjort med tanke på å koordinere virksomheter med andre NATO-lands ukonvensjonelle styrker som var tenkt innsatt i Norge og med tanke på situasjoner der organisasjonen var aktuell i den hensikt å evakuere nedskutte, utenlandske flygere. Hovedbasen for ledelse i krig ble lagt til Storbritannia med alternativ base i USA. Bakgrunnen for samarbeidet var et etterretningssjefmøte i London i 1949 eller 1950
I løpet av 1950-årene ble det en stadig dragkamp mellom samarbeidslandene om organisering og kontroll av Stay behind. Særlig på engelsk side ble det uttrykt ønske om en utvidelse av oppgavene. Det ble en stor diskusjon om såkalt retardasjon, eller forsinkelse av en fiendtlig fremrykning, skulle legges til organisasjonen. Evang satte seg imot en slik utvikling og begrunnet dette ut fra behovet for norsk kontroll.
I 1959 forsøkte USA, Storbritannia og Frankrike å få kontroll over Stay behindorganisasjonene i Nord-Europa ved å opprette en felles ledelse i NATO. ledelsen av de norske og danske organisasjoner skulle koordineres av et organ under Nordkommandoen, med et innslag av nasjonale offiserer.
ble de tre nettene slått sammen i én organisasjon. Nettene flyttet i 1958 sammen i Thomas Heftyes gate 6
På begynnelsen av 1960- tallet ble okkupasjonsberedskapen også formelt en egen avdeling,
I 1970 startet planleggingen av et nytt nett - Argus - med ansvar for å ivareta okkupasjonsberedskapsoppgaver i en tidlig fase av krigen, dvs i forbindelse med selve angrepsfasen og en eventuell besettelse av deler av landet. Nettet ble en fast tilføyelse til de allerede eksisterende nett. Det nye nettet ble formelt opprettet i 1974.
De forskjellige gruppers utstyr ble gjemt i hemmelige "dumper" i de områdene gruppene skulle settes opp. Opplæringen besto i så vel grunnleggende kurs i bruk av våpen og utstyr som mer operative øvelser hvor også utenlandske spesialstyrker kunne delta.
I 1971 fikk avdelingen et eget treningssenter for feltpersonell i Sør-Norge. I 1974 flyttet avdelingen fra Thomas Heftyes gate til Etterretningsstabens lokaler i Platous gate. I 1978 gikk man over fra en sivil organisasjonsmodell til en militær modell. Det vil si at alle ledere/nestledere i avdelingen, med unntak av sambandssiden, etter hvert skulle tilsettes med militært personell. Dette skapte uro i avdelingen, idet de ansatte mente at beordret militært personell ville føre til en omskifting som kunne bety en sikkerhetsrisiko.