Citat:
Ursprungligen postat av
Nossenos
De senaste åren har Sverige haft ett stort antal lovande manliga mångkampsjuniorer. Lovande, men sen verkar det inte bli mer. Thelander (03), svenskt juniorrekord 2022, sen skadad mest hela tiden. Duvert ((03) gjorde ändå hyggliga dryga 7800 poäng som andraårssenior i fjol. Nyss i Ljungby endast 7470 poäng. Leo Göransson (05) svenskt juniorrekord i fjol , gjorde nyligen sin första seniortävling med 7502 poäng. Möjligen OK, men inget som visat på att han gått framåt. Elias Kapell (06), svenskt juniorrekord inomhus i vintras, har inte setts till i vår. Förmodligen skadad även han.
OK, det är givetvis inte kört för någon av dem än, men det ligger nära till hands att jämföra med de norska juniorerna Skottheim (02) och Rooth (01) Rooth visserligen 200 poäng bättre än Göranssons svenska rekord som junior, men Skottheim något sämre. Nu bland de absolut bästa i världen, om inte allra bäst. Höga odds på att någon av svenskarna någonsin kommer att nå ens i närheten av deras nivå. Kanske dags att sluta satsa på mångkamp i svensk friidrott, när satsningarna genomgående leder till skador och stopp i karriären. Kapell skulle exempelvis lättare nå världstoppen i längd.
Når man la sammen enkeltøvelsene til Skotheim som junior lå han så vidt jeg husker på nesten 8500 poeng, faktisk litt mer enn Rooth. Hovedgrunnen til at han ikke har den norske juniorrekorden er at han aldri fikk til en fullgod U20-tikamp. Alltid var det minst én svak øvelse som ødela. Men potensialet lå alltid der, selv som junior. Man har jo sett det litt i seniorkarrierene deres hittil også, at Rooth i en faktisk tikamp har en tendens til å være nærmere sine beste resultater per øvelse enn Skotheim.
Med andre ord ligger vel de svenskene du nevner foreløpig et godt stykke bak begge de to nordmennene talentmessig (som de aller fleste unge mangekjempere gjør). Så får vi se om de kan utligne det med tiden. Som du er inne på er det ikke over ennå, mange som trenger lenger tid på å nå toppen.