Er det antallet vi hodeløst bare slipper inn i landet som vi skal måle vår medmenneskelighet på, eller er det på antallet som vi gir alle muligheter til å bli fullt integrert og gir et fullverdig liv ?
Det er mange som banker på våre dører. Mange har et reelt beskyttelsesbehov, mens mange andre har helt andre agendaer. Om man ikke skiller de av ved grensen, og bare slipper alt inn, er det en utilgivelig bjørnetjeneste mot de som har et reelt beskyttelsesbehov. De er nemlig takknemmelige for å bli tatt imot, og kan nesten ikke vente med å gjøre alt hva de kan for å lære seg språket og kulturen, for så å begynne å arbeide for å forsørge sin familie.
Men om de blir satt sammen med, og behandlet som den andre gruppen som ikke gjør annet enn å klage på boforhold, pengestød mm mm, blir det vanskelig å være positiv og vise engasjement for sitt nye land, selv for de skikkelige. Om da også det eneste integrasjonstiltaket de ser, er å motta den samme stønaden enten de jobber eller ej, tar man bort deres stolthet, og omvandler også disse fine menneskene til passive bidragsmottagere.
For hva det er verdt, og for de som har interesse av det, er de største skilnadene i Norge og Sverige i dette temaet det her.
1. Vi tar ikke imot sånne som bare er lykkejegere uten beskyttelsesbehov.
2. Vi betrakter ikke den enkelte innvandring som vellykket innen personen er vel integrert, stolt og i arbeid.
3.Ingen får velge hvor de skal bo de 5 første årene.
I den tiden blir de plassert i kommunene rundt omkring i landet som har kapasitet til å gi dem fullverdige steder å bo, med nødvendig opplæring i språk og kultur, og et positivt lokalsamfunn som backer opp. Kommunene får et reelt stød per. innvandre for denne jobben fra staten, og 5 år på seg, men blir ALDRI presset til å ta imot flere enn de kan innestå for at de kan ønske velkommen i lokalsamfunnet, og se og forstå som selvstendige enkeltindivider med mange forskjellige kvaliteter,
Det er mange som banker på våre dører. Mange har et reelt beskyttelsesbehov, mens mange andre har helt andre agendaer. Om man ikke skiller de av ved grensen, og bare slipper alt inn, er det en utilgivelig bjørnetjeneste mot de som har et reelt beskyttelsesbehov. De er nemlig takknemmelige for å bli tatt imot, og kan nesten ikke vente med å gjøre alt hva de kan for å lære seg språket og kulturen, for så å begynne å arbeide for å forsørge sin familie.
Men om de blir satt sammen med, og behandlet som den andre gruppen som ikke gjør annet enn å klage på boforhold, pengestød mm mm, blir det vanskelig å være positiv og vise engasjement for sitt nye land, selv for de skikkelige. Om da også det eneste integrasjonstiltaket de ser, er å motta den samme stønaden enten de jobber eller ej, tar man bort deres stolthet, og omvandler også disse fine menneskene til passive bidragsmottagere.
For hva det er verdt, og for de som har interesse av det, er de største skilnadene i Norge og Sverige i dette temaet det her.
1. Vi tar ikke imot sånne som bare er lykkejegere uten beskyttelsesbehov.
2. Vi betrakter ikke den enkelte innvandring som vellykket innen personen er vel integrert, stolt og i arbeid.
3.Ingen får velge hvor de skal bo de 5 første årene.
I den tiden blir de plassert i kommunene rundt omkring i landet som har kapasitet til å gi dem fullverdige steder å bo, med nødvendig opplæring i språk og kultur, og et positivt lokalsamfunn som backer opp. Kommunene får et reelt stød per. innvandre for denne jobben fra staten, og 5 år på seg, men blir ALDRI presset til å ta imot flere enn de kan innestå for at de kan ønske velkommen i lokalsamfunnet, og se og forstå som selvstendige enkeltindivider med mange forskjellige kvaliteter,