I Norge tycks det pågå en tämligen intensiv debatt om Foslis bok om Groruddalen. Kan några av FB:s norska eller i Norge bosatta medlemmar berätta mer?
Här förklarar en av de intervjuade,
Marius Pinnås Sørvik, varför han medverkar i boken, och hur hans egna åsikter ändrats under den tid han bodde i det mångkulturella området.
Historien om Groruddalen kommer aldri til å få en lykkelig slutt
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Historien-om-Groruddalen-kommer-aldri-til-a-fa-en-lykkelig-slutt--Marius-Pinnas-Sorvik-8219641.html
Citat:
Selv vokste jeg opp i et euforisk, multikulturelt samfunn, der vi ble kommandert til å delta med liv og lyst. Groruddalen var vårt liv, vi visste ikke om noe annet, og vi så på Vestkanten som om det var en film – en tilværelse som vi neppe ville oppleve i vår levetid.
Vi var den nye, fargeblinde generasjonen, med et hjerte for Vålerenga, vi skulle forsvare og opprettholde østkantens gode rykte.
Oslo øst har virkelig fostret noen av våre aller største stjerner – morsomme, jordnære komikere og idrettsstjerner, skuespillere og forfattere. Linn Skåber, Øystein Pettersen, Tom Egeland og Sagen-brødrene, for å nevne noen.
Vi er blitt rost for vårt mangfold, våre evner og at vi når vi ser at vi har et problem, tar vi tak i det, står i det. Derfor er vi gode.
Jan Bøhlers sang om Groruddalen, der han spiller på luftgitar mot en billig CGI-laget bakgrunn med dalens mangfoldigheter som eneste dramaturgiske grep, er blitt bildet på hva Groruddalen er.
På starten av 00-tallet var alt perfekt. Tiden på Vestli barneskole ville jeg ikke være foruten. Miksen av minoriteter var perfekt, kanskje 70–30 i favør de etnisk norske. Alle var venner. Solskinnshistorien tok slutt så snart jeg begynte på ungdomsskolen.
Her møtte jeg gjenger og slagsmål som ofte endte i rettssalen og sykehusinnleggelser. Jeg møtte et skolekjøkken opprettet etter islams grunnregler. Kjøttet skulle være slaktet på en grotesk måte, svin var ikke tillatt og hygienen forsømt.
Tilværelsen ble for min del uholdbar, og familien valgte å flytte.
Jeg vet bare om to etnisk norske klassekamerater som fortsatt bor der. Nå er de etnisk norske en minoritet i Groruddalen. Skolene har så mye som 95 (!) prosent fremmedkulturelle.
Man trenger ikke å være rakettforsker for å skjønne at rasismen ofte defineres av majoriteten. Rasisme er en forferdelig sak, uansett hvilken vei den går. Det tror jeg våre kritikere er enige i. Jeg er redd Groruddalen ender opp som Malmö. Det er dit vi er på vei.
