Citat:
Når tid følelsene til GM (Lørenskog) ble trigget vet man jo ikke sikkert, men man trenger ikke være spes. smart for å skjønne at et brudd + en ny partner vil (for GM) kjennes som et endelig punktum for det forholdet/livet hun hadde, og sånn sett være en radikal endring for GM's fremtidsutsikter. At det kanskje utløste en akutt form for panikk eller midlertidig psykose er derfor ikke utenkelig. I motsetning til Nes og Torpo klarte ikke GM i Lørenskog å fullføre selvdrap, og hun må leve med det hun har gjort.
Hun kunne saktens trengt den støtten det er i at samfunnet tenner et lys for seg!
Men hva skal egentlig til for å klare å drepe ens egne barn? Det er noe ekstremt egoistisk over det å velge og ta en annens liv basert på at man selv ikke fikk de det livet man drømte om!
Den egoismen kommer ikke plutselig. De følelsene er garantert tilstede underveis i livet og i forholdet, men det kan til forveksling ligne på kjærlighet. Hvordan drapene begås sier noe om følelsene GM hadde for ofrene. Men vi må ikke glemme at et menneske som dreper uskyldige, høyst sannsynlig tenkte mest på seg selv. Jeg syns det er underlig om ingen har sett spor av den egoismen på forhånd.
Å tenne lys for de døde, er i utgangspunktet et religiøst rituale for hedre det livet de levde. Folk finner trøst i å tenne lys. Både i Nes og i Torpo stoppet livet, også for GM. Mange sitter igjen med et ønske om å hedre det livet de til nå hadde levd, kanskje spesielt i tilfeller der GM var en anerkjent samfunnsborger. Kanskje hadde GM i større grad trengt andres lystenning underveis, mens de ennå levde?
Hun kunne saktens trengt den støtten det er i at samfunnet tenner et lys for seg!
Men hva skal egentlig til for å klare å drepe ens egne barn? Det er noe ekstremt egoistisk over det å velge og ta en annens liv basert på at man selv ikke fikk de det livet man drømte om!
Den egoismen kommer ikke plutselig. De følelsene er garantert tilstede underveis i livet og i forholdet, men det kan til forveksling ligne på kjærlighet. Hvordan drapene begås sier noe om følelsene GM hadde for ofrene. Men vi må ikke glemme at et menneske som dreper uskyldige, høyst sannsynlig tenkte mest på seg selv. Jeg syns det er underlig om ingen har sett spor av den egoismen på forhånd.
Å tenne lys for de døde, er i utgangspunktet et religiøst rituale for hedre det livet de levde. Folk finner trøst i å tenne lys. Både i Nes og i Torpo stoppet livet, også for GM. Mange sitter igjen med et ønske om å hedre det livet de til nå hadde levd, kanskje spesielt i tilfeller der GM var en anerkjent samfunnsborger. Kanskje hadde GM i større grad trengt andres lystenning underveis, mens de ennå levde?
Det er ingenting som tyder på psykose i noen av disse sakene.
Motivet er nok rasjonelt for GM, men ikke for 99 prosent av oss andre.
Drapshandlingene er planlagte i de sakene som er nevnt her. Helt ufattelig at noen kan drepe egen familie. Den ultimate ondskap mot uskyldige mennesker. Har ingenting med kjærlighet å gjøre, og som samfunn tror jeg det er viktig at vi fordømmer drapshandlingene på det sterkeste