Et annet aspekt som kommer frem i brevet.
Barna har akseptert opptak av deres telefonsamtaler, i tilfelle kidnapperne skulle ringe de opp og ta direkte kontakt med en av dem. Det var betingelsene i avtalen med politiet.
Så har de stoppet opp der. Henger helt fast i avtalen slik den ble presentert. På samme måte som traumatiserte mennesker gjør. Tiden stopper liksom opp for de.
Barna henger liksom ikke med i utviklingen, eller den manglende utviklingen i etterforskningen. Politiet mangler spor etter GM.
Jeg mener at barna burde forstå, først, at når de vet at politiet gjør opptak av alle telefonsamtaler, at de er forsiktige og tar hensyn til dette, i alle telefonsamtaler i tiden det gjøres opptak.
Dernest, når politiet mangler spor, vil politiet kunne bli nødt til å gå igjennom telefonsamtalene deres. De kan ha vært i kontakt med GM, uten å forstå det selv. GM kunne i verste fall være en av deres bekjente. Eller, GM kunne ha medhjelpere blant deres bekjente, som GM har fått personlig eller privat informasjon om familien fra.
At tiden går, mangel på spor, at dynamikken i etterforskningen ville kreve at telefonsamtalene deres ville bli grundig gjennomgått.
Ut fra at brevet er skrevet i oktober 2019, litt over ett år etter at AE forsvant, at brevskriveren henger så fast i den opprinnelige avtalen om telefonavlytting, og viser ett så voldsomt raseri mot politiet og mangler forståelse for dynamikk i etterforskningen, synes jeg peker mot at brevskriveren må ha vært i følelsesmessig ubalanse.
Lenke til brevet.
https://www.tv2.no/a/11480054/