Citat:
Ursprungligen postat av
kornblomst
Om uklarhet rundt hyttetur, et løst møte kl 11 på Lillehammer, AEHs oppringing 09:06 og tekstmelding 09:10. Jeg tror hovedhensikten var å forsterke og befeste inntrykket av at AEH var i live.
Opplegget minner meg om KKs alibi drapsnatten i Orderudsaken. KK husket angivelig ikke hvor hun befant seg. Så meldte avisbudet fra om at hun hadde vært med på aviskjøring. Mobilen hennes hadde ihvertfall vært med, og det ble kjøpt en sms-vits i løpet av turen. Dette at hun ikke husket hvor hun var, styrket troverdigheten hennes, iallfall for en periode. Hun ble allikevel dømt.
Det går frem av ordlyden i AEHs sms at hun mest sannsynlig ikke hadde tatt bestemmelsen selv. Sms nevner dette mulige møtet "av løs karakter" kl 11 neste dag. TH er uskyldig og husker derfor ikke 100% nøyaktig hva han hadde sagt før han dro hjemmefra denne morgenen.
Kanskje han nevnte møtet til AEH, ja, han må nesten ha gjort det, ellers ville hun ikke visst om møtet i det hele tatt? Kanskje AEH hadde misforstått, men avtalen deres var at TH skulle ringe henne ca én time etter at han kom på jobb. Og det hadde han gjort. Bare det at han ikke husket det. Og så var 10:06 og 10:07 oppringingen blitt slettet automatisk fra Nokia telefonen hans. Denne mangelen på hukommelse var ment for å styrke troverdigheten til TH også. Og inntrykket av at han er uskyldig.
Politiet skal ha brukt mye ressurser på detaljene rundt hytteturen. Uoverensstemmelser og uklarheter skal befeste inntrykket av at TH er helt uskyldig. Og samtidig, og viktigst, befeste inntrykket av at AEH var i live etter at TH dro på jobb forsvinningsdagen.
Detaljene rundt den angivelige hytteturen synes å være nøye planlagt, utspekulert og svært manipulerende.
Det er nesten ikke til å tro at noen kan "kalkulere troverdighet" ved å legge inn tilforlatelige uoverensstemmelser i dekkhistorien.
Men jeg tror det må ha skjedd her. Om ikke nøyaktig som jeg foreslår, så noe lignende, noe i den duren.
Så där är det alldeles säkert. Och det vore väl gott o väl om det fanns trovärdighet i övrigt. Men även där finns en form av miskonception eller självöverskattning. Egentligen vilar det väl på att polisen verkligen köper hela ”paketet” från början, och sen aldrig ifrågasätter det. Det är ganska mycket begärt...
Är det inte möjligen rent av en liten gest av elakhet som ligger i sms:ets antydan att AE (med sina sista ord i livet) självsvåldigt bestämt att resan den dagen inte blir av — innan hon hunnit talat med TH? Låt vara att det var en i det större obetydlig och av th accepterad form av maktutövning, som därtill funktionellt kanske inte alls var vad den kanske ser ut som — för AE kunde kanske ändra sig tillbaka igen, eller, hon kanske hade goda skäl, som maken kanske var medveten om etc.
Men återigen. Ur en allmän trovärdighetsvinkel så känns det sammantaget lite överdrivet. Och polismyndighetens förmåga att tro på en historia vilar knappast på enskildheter av det här slaget, utan mycket mer på allmän trovärdighet. Vilket är en mycket svårare sak. Tvärt om skulle jag nog säga i detta fall: liksom med utpressningsbrevet så rör det sig (eller ser ut som) psykologiskt om ett slags försök att inte bara bemästra genren utan att glänsa i den, till formen. Så även om TH ”backar” på ”trovärdigheten”, så ger just det honom möjlighet att excellera till formen. Däri ligger väl också hela konceptet med det avbrutna samtalet som följs av ett sms: Egentligen hade AE nog ringt, men hon ångrar sig. Egentligen finns inget budskap (för frågan om hytteturen är inte avgjord), men det faktum att hon (självsvåldigt eller ej) beslutat sig blir något att meddela, som annars inte hade funnits vid den tidpunkten. Så om hon kanske normalt hade ringt o pratat kort med dottern om ”ingenting” vid en sådan tidpunkt, så skapas nu fiktionen att hon ångrat sig och messat istället. Annars hade det inte funnits skäl att meddela sig.
Nästa sekund är hon borta o hon har inte synts till sen dess.
Jag kommer att tänka på amerikanska filmer där den intensiva skottväxlingen, som till slut fått hjälten på fall, upphör precis så länge så att denne hinner berätta för sin kompis hur mycket han gillar hans stil, och vad mer som behöver överlämnas till nästa generation. En fiktion man inte bör grymta över för mycket förstås. Om filmen fyller ett syfte som slagfältet inte gör.
För verkligheten ser inte sån ut.