Norge - Anne-Elisabeth Falkevik Hagen kidnappet, krav om 9 mill euro (2018-10-31)

Källa:
- Områdenavn i Lørenskog
- kulturminnevern plan-2


" Haneborg ligger strategisk til og ble nok etablert i folkevandringstiden som Raumarikets yttergrense mot Viken (Oslo) og Vingulmork (den gamle betegnelsen på Oslofjordområdet og Østfold). Det er ikke umulig at bronsealdergravrøysene i Haneborgåsen også har fungert som
forsvarsverker, kanskje seinest da Karl XII forsøkte å innta byen i 1716."

"Kjennfurua
(Karl XII furua eller også Svenskefurua):

Fra historien kan vi lese at svenskekongen Karl XII i mars 1716 rykket inn i Norge for å innta Kristiania. Men, Karolinerhæren ble oppholdt noen dager av skansene ved Bjøråsen, Gjelleråsen og Bakåsen ved Ellingsrud. Svenskene måtte trekke seg tilbake gjennom Enebakk og inntok Kristiania via fjordisen på Bunnefjorden. Etter ca. 1 måned returnerte hæren via Aker til Lørenskog, hvor tre
gårder ble brent og hvor bøndene ellers ble brannskattet. Den store nordiske krig 1709 til
1720 førte til store økonomiske tap for bøndene i Lørenskog.

Det sies at norske soldater hadde satt leir ved furua for å innta et måltid med kokt ertesuppe
da flere svenske soldater dukket opp. Måltidet ble raskt avbrudt, de norske soldatene rømte
stedet, men var sultne og helte ertesuppa i sine lommer og dro i skjul. Navnet har furua, som nå er fredet, i ettertid fått etter svenskekongen. Furua ligger ved Langvannet øst for rådhuset."

" Haneborg var den største gården i Lørenskog i middelalderen, den ble ryddet før vikingtid og
ble, som en av få, ikke lagt ned i ødetiden. Det er registrert en rekke husmannsplasser under
gården, hvor husmennene hovedsakelig var tilknyttet sagbruk.8 "

Källa: Områdenavn i Lørenskog

Transportveienes betydning for bosetting:

Lørenskog var et viktig passområde mellom Oslodalen og Romeriksslettene, og pga.
topografien var det nok like greit å ta denne veien enn over Gjelleråsen på vei til og fra
Oslofjorden og Akersbygdene.

Haneborg ligger strategisk til og ble nok etablert i folkevandringstiden som Raumarikets yttergrense mot Viken (Oslo) og Vingulmork (den gamle betegnelsen på Oslofjordområdet og Østfold). Det er ikke umulig at bronsealdergravrøysene i Haneborgåsen også har fungert som
forsvarsverker, kanskje seinest da Karl XII forsøkte å innta byen i 1716.

Vassdragene har fra menneskene begynte å benytte båter vært en av de viktigste
transportårene, også innenlands. Særlig må Langvannet/Fjellhamarelva ha betydd en ikke
uvesentlig rolle som transportåre til og fra Oslofjorden via Alna til Nitelva/Øyeren/Glomma.

Det hadde nok passert mange båter gjennom Lørenskog også før Håkon Håkonsson i 1226 passerte med 34 båter på vei til Romerike for å ta et oppgjør med ribbungene (baglerpartiets levninger). Ribbungene var i noen år herrer på Romerike, inntil det lyktes kong Håkon å
fordrive dem i 1227.

I de lavereliggende området mellom Haneborgåsen/Skjettenkollen i nord og Østmarka i sør ble det naturligvis at først tråkkene og seinere veiene kom til å bli liggende. Opprinnelig var nok veiene dyretråkk som folk tok i bruk på sine reiser. Det var tungt å transportere varer på land, og det sies at selv etter Middelalderen ikke var dyrere å sende ei tønne med båt fra Oslo til Portugal som å sende den samme tønna noen mil nordover i innlandet til Eidsvoll.

Biskop Jens Nilssøn skildrer flere av sine visitasreiser og turer fra Oslo til Romerike på slutten av 1500-tallet, og hvor strabasiøse disse kunne være. Oldtidsveien – Den Trondhjemske Kongevei som gikk fra Oslo til Nidaros gjennom Stovner nord for Lørenskog stasjon, har helt siden 500-tallet vært Tjodgata eller folkevandringsveien. Den er også kalt Allfarveien fra Oslofjorden og nordover. Den var en av flere slike hovedveier ut av Oslo, som også har hatt avgreininger gjennom Lørenskog til de østre deler av Romerike.

Først var Oldtidsveien en lokal vei som gikk fra Viken over Gjelleråsen til Romeriksbygdene. Etter hvert ble den en hovedvei mellom Oslo og Nidaros. Lørenskog har nok også i flere hundre år utgjort del av Pilegrimsleden mellom Europa og Nidaros.

Som tidligere nevnt skulle oppfinnelsen av vannsaga på 1500-tallet få stor betydning for
Lørenskog og distriktet. Transporten av plank foregikk stort sett med slede på frossen mark og islagte vann fra enten Sagdalen/Fjellhamar og Losby til Kristiania. Dette fordi det er transportørene var avhengig av relativt fast underlag på vei til byen med sine tunge lass.

På 1600-tallet ble den første postruta innenlands mellom Kristiania og København etablert gjennom Lørenskog. Postruta gikk via Smålenene mot sør. Kongeveien sør i kommunen (Gamleveien) ble anlagt for å kunne forsyne Basmo festning i Aremark på grensa til Høland mot eventuelle angrep fra svenskene.

I 1795 streiket plankekjørerne og ”Plankeadelen” innførte lockout. Det ble aksjonert bl.a. på Akersdelet ved Ellingsrud gård på grensa mellom Lørenskog og Aker. Etter streiken ble den svenske ingeniøren Samuel Bagge engasjert for å planlegge kanalsystem med kjerrat, kanaler og sluser fra Nitelva via Strømmen, Lørenskog, Alna og ned Ekebergåsen. Det ble ikke noe
av dette. Flere forslag ble forelagt, men den industrielle revolusjon i Europa førte etter hvert diskusjonen over på bygging av jernbane.

Källa:
- Områdenavn i Lørenskog
- kulturminnevern plan-2


" Haneborg ligger strategisk til og ble nok etablert i folkevandringstiden som Raumarikets yttergrense mot Viken (Oslo) og Vingulmork (den gamle betegnelsen på Oslofjordområdet og Østfold). Det er ikke umulig at bronsealdergravrøysene i Haneborgåsen også har fungert som
forsvarsverker, kanskje seinest da Karl XII forsøkte å innta byen i 1716."

"Kjennfurua
(Karl XII furua eller også Svenskefurua):

Fra historien kan vi lese at svenskekongen Karl XII i mars 1716 rykket inn i Norge for å innta Kristiania. Men, Karolinerhæren ble oppholdt noen dager av skansene ved Bjøråsen, Gjelleråsen og Bakåsen ved Ellingsrud. Svenskene måtte trekke seg tilbake gjennom Enebakk og inntok Kristiania via fjordisen på Bunnefjorden. Etter ca. 1 måned returnerte hæren via Aker til Lørenskog, hvor tre
gårder ble brent og hvor bøndene ellers ble brannskattet. Den store nordiske krig 1709 til
1720 førte til store økonomiske tap for bøndene i Lørenskog.

Det sies at norske soldater hadde satt leir ved furua for å innta et måltid med kokt ertesuppe
da flere svenske soldater dukket opp. Måltidet ble raskt avbrudt, de norske soldatene rømte
stedet, men var sultne og helte ertesuppa i sine lommer og dro i skjul. Navnet har furua, som nå er fredet, i ettertid fått etter svenskekongen. Furua ligger ved Langvannet øst for rådhuset."

" Haneborg var den største gården i Lørenskog i middelalderen, den ble ryddet før vikingtid og
ble, som en av få, ikke lagt ned i ødetiden. Det er registrert en rekke husmannsplasser under
gården, hvor husmennene hovedsakelig var tilknyttet sagbruk.8 "

Källa: Områdenavn i Lørenskog

Transportveienes betydning for bosetting:

Lørenskog var et viktig passområde mellom Oslodalen og Romeriksslettene, og pga.
topografien var det nok like greit å ta denne veien enn over Gjelleråsen på vei til og fra
Oslofjorden og Akersbygdene.

Haneborg ligger strategisk til og ble nok etablert i folkevandringstiden som Raumarikets yttergrense mot Viken (Oslo) og Vingulmork (den gamle betegnelsen på Oslofjordområdet og Østfold). Det er ikke umulig at bronsealdergravrøysene i Haneborgåsen også har fungert som
forsvarsverker, kanskje seinest da Karl XII forsøkte å innta byen i 1716.

Vassdragene har fra menneskene begynte å benytte båter vært en av de viktigste
transportårene, også innenlands. Særlig må Langvannet/Fjellhamarelva ha betydd en ikke
uvesentlig rolle som transportåre til og fra Oslofjorden via Alna til Nitelva/Øyeren/Glomma.

Det hadde nok passert mange båter gjennom Lørenskog også før Håkon Håkonsson i 1226 passerte med 34 båter på vei til Romerike for å ta et oppgjør med ribbungene (baglerpartiets levninger). Ribbungene var i noen år herrer på Romerike, inntil det lyktes kong Håkon å
fordrive dem i 1227.

I de lavereliggende området mellom Haneborgåsen/Skjettenkollen i nord og Østmarka i sør ble det naturligvis at først tråkkene og seinere veiene kom til å bli liggende. Opprinnelig var nok veiene dyretråkk som folk tok i bruk på sine reiser. Det var tungt å transportere varer på land, og det sies at selv etter Middelalderen ikke var dyrere å sende ei tønne med båt fra Oslo til Portugal som å sende den samme tønna noen mil nordover i innlandet til Eidsvoll.

Biskop Jens Nilssøn skildrer flere av sine visitasreiser og turer fra Oslo til Romerike på slutten av 1500-tallet, og hvor strabasiøse disse kunne være. Oldtidsveien – Den Trondhjemske Kongevei som gikk fra Oslo til Nidaros gjennom Stovner nord for Lørenskog stasjon, har helt siden 500-tallet vært Tjodgata eller folkevandringsveien. Den er også kalt Allfarveien fra Oslofjorden og nordover. Den var en av flere slike hovedveier ut av Oslo, som også har hatt avgreininger gjennom Lørenskog til de østre deler av Romerike.

Først var Oldtidsveien en lokal vei som gikk fra Viken over Gjelleråsen til Romeriksbygdene. Etter hvert ble den en hovedvei mellom Oslo og Nidaros. Lørenskog har nok også i flere hundre år utgjort del av Pilegrimsleden mellom Europa og Nidaros.

Som tidligere nevnt skulle oppfinnelsen av vannsaga på 1500-tallet få stor betydning for
Lørenskog og distriktet. Transporten av plank foregikk stort sett med slede på frossen mark og islagte vann fra enten Sagdalen/Fjellhamar og Losby til Kristiania. Dette fordi det er transportørene var avhengig av relativt fast underlag på vei til byen med sine tunge lass.

På 1600-tallet ble den første postruta innenlands mellom Kristiania og København etablert gjennom Lørenskog. Postruta gikk via Smålenene mot sør. Kongeveien sør i kommunen (Gamleveien) ble anlagt for å kunne forsyne Basmo festning i Aremark på grensa til Høland mot eventuelle angrep fra svenskene.

I 1795 streiket plankekjørerne og ”Plankeadelen” innførte lockout. Det ble aksjonert bl.a. på Akersdelet ved Ellingsrud gård på grensa mellom Lørenskog og Aker. Etter streiken ble den svenske ingeniøren Samuel Bagge engasjert for å planlegge kanalsystem med kjerrat, kanaler og sluser fra Nitelva via Strømmen, Lørenskog, Alna og ned Ekebergåsen. Det ble ikke noe
av dette. Flere forslag ble forelagt, men den industrielle revolusjon i Europa førte etter hvert diskusjonen over på bygging av jernbane.