Citat:
De skriver blant annet at politiet selvsagt ikke kan gå ut offentlig med noen konkret hypotese om gjerningsmann før de har fellende bevis. De kan ikke heller godt si at det finnes en hypotese om hvem som er gjerningsmannen. Pressen kan heller ikke enkelt spekulere i slikt – ingen vil beskylde en uskyldig person for drap.
Men folket spekulerer likevel
Presseetiske normer hindrer ikke folk i å spekulere. Det oppdaget Minerva da de publisert en kort sak av Aksel Fridstrøm om Fjodor Dostojevskijs Forbrytelse og straff, som nettopp handler om en sak der vi følger gjerningsmannens psykologi i en sak der leseren forstår at politietterforskeren, Porfirij Petrovitsj, hele tiden mistenker ham – uten bevis, og uten å ytre mistanken eksplisitt.
De fikk mange henvendelser om hvorvidt det var en kommentar til nettopp denne saken – og hvorvidt de mente å inkriminere en bestemt person.
De fortsetter med sitat fra en kjent krim-bok: Snømann og elefant
«Og hvem er den skyldige? Ektemannen? Det er alltid ektemannen, er det ikke?»
«Jo,» sa Harry og kjente tankene drifte. «Det er alltid ektemannen.»
De avslutter med å presisere at det er uheldig når en slik mistanke – mot en potensielt uskyldig mann – får utvikle seg altfor lenge uten å konkretiseres. En ikke uttalt mistanke møtes heller ikke med motargumenter, og korrigeres ikke av andre spor. Hvis Harry Hole tar feil, og det ikke er ektemannen, er mistanken en ekstra belastning i en allerede grusom situasjon. Derfor påhviler det også politiet et ansvar når de så tydelig forkaster en hypotese – bortføring, der det foreligger offentlig kjente spor – til fordel for en hypotese om drap, uten mistenkte eller offentlig kjente spor.
Hustruen til en milliardær er forsvunnet. Politiet mistenker drap. En ikke bare kryptert, men kryptisk kommunikasjon avvises av etterforskerne som bevis på bortføring. I en slik situasjon er det ikke mulig å hindre spekulasjon. På neste pressekonferanse får vi håpe politiet kan gi mer informasjon, som hindrer at spekulasjonen havner på viddene.
