2010-07-30, 22:28
#37
2010-07-31, 12:59
#39
2010-07-31, 15:43
#41
2010-08-17, 15:33
#44
Citat:
Ursprungligen postat av Drapåtrissor
Ok men läste att endast runt 10% använder nynorsk så blir det inte lite virrigt? Eller får barnen lära sig båda skriftspråken i skolorna?
Man har ett av skriftspråken som huvudmål men måste även lära sig det andra. Vissa kommuner använder bokmål som standard i alla skriftliga handlingar, andra nynorska. Alla blanketter och liknande ska finnas tillgängliga på båda skriftspråken och skriver man till kommunen så har man rätt att få svar på samma mål. 25 procent av programmen som visas på NRK ska också textas på nynorska. Virrigt värre.
Men jag har för mig att jag läst någonstans att svenskar har lättare att förstå dialekter som ligger närmare nynorskan. Till exempel skriver man ju veg på nynorsk istället för vei och veke istället för uke.
Anledningen till att jag tror att svenskar förstår norska ganska bra är att vi mest får höra norrmän som pratar Østlandsdialekt (Oslo med omnejd) som på många sätt liknar de västsvenska dialekterna (Värmland, Dalsland etc.). Hamnar man i Valle blir det genast lite svårare
:http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/108989/
2010-08-21, 02:16
#47
2010-08-21, 04:06
#48
Citat:
Ursprungligen postat av kompressorkanonen
Dette har jeg også fundert på. Befinner jeg meg i Sverige, må jeg ofte prate l-a-n-g-s-o-m-t for å gjøre meg forstått. Særlig i Stockholm, men det har vel noe med arrogansen der borte å gjøre 
Du skal lete godt for å finne en nordmann som ikke forstår alminnelig svensk (her fraregner jeg de obskureste dialektene). I hvert fall blant noenlunde unge og oppegående mennesker på østlandet. Enkelte særsvenske ord kan selvsagt by på problemer, så som f.eks. plugga, svartsjuk, dammsuga etc. Men i det store og det hele forstår nordmenn svensk betydelig bedre enn vice versa - det er i hvert fall min påstand. Mener å huske en undersøkelse som var gjort av skandinaviske skoleelever om inter-skandinavisk språkforståelse, der norske-kidsa kom best ut. Noe som muligensk skyldes at norsk har et ordforråd som ligger nær det danske, men uttalen ligner mer på svensk. (For oss er dansk er lettere forståelig i skrift, og svensk enklere å skjønne i tale). Som en vis mann i sin tid sa: "Norsk er dansk, uttalt på svensk". Dessuten har vi hatt en helt annen kulturinnflytelse fra Sverige her borte enn omvendt. Svensker har i liten grad hørt på norske (og i hvert fall norskspråklige) artister, sett på norsk TV eller film eller dratt til Norge på ferie. Dette skyldes selvsagt delvis det helt reelle lillebror-komplekset i Norge (og det tilsvarende storebror-komplekset deres...) - og Sverige har bestandig vært mye lengre fremme enn oss når det gjelder både business og kultur. Det er f.eks. helt skummelt hvor mange svensker som har innehatt sentrale roller i norske filmer opp gjennom årene - Stellan Skarsgård, bl.a. Glem ikke at Norge helt frem til petroleumsalderen var et temmelig karrig og lutfattig land som definitivt var Skandinavias sinke. Sverige var som et lysende fyrtårn der man hadde mer enn én TV-kanal, vellykket industri og biler og bananer i fritt salg.
Hva angår denne uttalen som dere svensker finner så forferdelig komisk, og som formodentlig er grunnen til at dere synes vi er så "hurtfriske" og ubekymrede her borte, er det en spesiell intonasjon i østnorske dialekter der man går opp i slutten av setningen, i motsetning til de aller fleste andre språk her på kloden. Denne intonasjonen er imidlertid mindre utpreget i dialektene i sør og vest, og i nordnorsk forholder det seg motsatt. Utlendinger, og spesielt svensker, synes åpenbart den østnorske dialekten er syngende, evt. ustyrtelig komisk; østlendinger selv (meg selv inkludert, jeg snakker standard Oslo-sosiolekt) syns derimot gjerne at vår egen uttale er stakkato, umusikalsk og flat, mens vi derimot syns nordnorsk låter friskt og blomstrende. Interessant, hva? Jeg kan skrive et helt essay om det faktum at svenskene synes at norsktalende høres ut som et tensing-kor på lystgass, og hvordan deres illusjon om nordmenns lystighet sier noe om hvilke avgunner av depresjon og mørke som finnes i den svenske folkesjelen. Men jeg skal spare dere!
Du skal lete godt for å finne en nordmann som ikke forstår alminnelig svensk (her fraregner jeg de obskureste dialektene). I hvert fall blant noenlunde unge og oppegående mennesker på østlandet. Enkelte særsvenske ord kan selvsagt by på problemer, så som f.eks. plugga, svartsjuk, dammsuga etc. Men i det store og det hele forstår nordmenn svensk betydelig bedre enn vice versa - det er i hvert fall min påstand. Mener å huske en undersøkelse som var gjort av skandinaviske skoleelever om inter-skandinavisk språkforståelse, der norske-kidsa kom best ut. Noe som muligensk skyldes at norsk har et ordforråd som ligger nær det danske, men uttalen ligner mer på svensk. (For oss er dansk er lettere forståelig i skrift, og svensk enklere å skjønne i tale). Som en vis mann i sin tid sa: "Norsk er dansk, uttalt på svensk". Dessuten har vi hatt en helt annen kulturinnflytelse fra Sverige her borte enn omvendt. Svensker har i liten grad hørt på norske (og i hvert fall norskspråklige) artister, sett på norsk TV eller film eller dratt til Norge på ferie. Dette skyldes selvsagt delvis det helt reelle lillebror-komplekset i Norge (og det tilsvarende storebror-komplekset deres...) - og Sverige har bestandig vært mye lengre fremme enn oss når det gjelder både business og kultur. Det er f.eks. helt skummelt hvor mange svensker som har innehatt sentrale roller i norske filmer opp gjennom årene - Stellan Skarsgård, bl.a. Glem ikke at Norge helt frem til petroleumsalderen var et temmelig karrig og lutfattig land som definitivt var Skandinavias sinke. Sverige var som et lysende fyrtårn der man hadde mer enn én TV-kanal, vellykket industri og biler og bananer i fritt salg.
Hva angår denne uttalen som dere svensker finner så forferdelig komisk, og som formodentlig er grunnen til at dere synes vi er så "hurtfriske" og ubekymrede her borte, er det en spesiell intonasjon i østnorske dialekter der man går opp i slutten av setningen, i motsetning til de aller fleste andre språk her på kloden. Denne intonasjonen er imidlertid mindre utpreget i dialektene i sør og vest, og i nordnorsk forholder det seg motsatt. Utlendinger, og spesielt svensker, synes åpenbart den østnorske dialekten er syngende, evt. ustyrtelig komisk; østlendinger selv (meg selv inkludert, jeg snakker standard Oslo-sosiolekt) syns derimot gjerne at vår egen uttale er stakkato, umusikalsk og flat, mens vi derimot syns nordnorsk låter friskt og blomstrende. Interessant, hva? Jeg kan skrive et helt essay om det faktum at svenskene synes at norsktalende høres ut som et tensing-kor på lystgass, og hvordan deres illusjon om nordmenns lystighet sier noe om hvilke avgunner av depresjon og mørke som finnes i den svenske folkesjelen. Men jeg skal spare dere!
Synnerligen uttömmande inlägg, tack. Håller för övrigt med, tycker att norrmän verkar vara mer haj på svenska än vice versa men att norska ändå är skapligt lätt att förstå som svensktalande (talmässigt) medans danskan å andra sidan är rena grekiskan talad (fast ganska lätt att läsa).
Skapa ett konto eller logga in för att kommentera
Du måste vara medlem för att kunna kommentera
