Lådvinsfilosofen Bernard Henri Levy, artiktekten bakom Libyen-interventionen och grundaren av den ursprungliga SOS Racisme (som exporterades till Sverige), saknar alla tänkbara socialism-etiketter när det gäller Israel och far ut i ett hysteriskt angrepp mot dokumentären, och passar samtidigt, oförklarligt, på att tugga fradga mot både Sverigedemokrater och Ilmar Reepalu. Recensionen från i fjol i norska aftenposten.
https://www.flashback.org/t1709947
Citat:
Propaganda.
En slik film – som man dessverre snart vil få fremvist på all verdens festivaler – er ikke en dokumentar, men et propagandaverk. Det er en film som sataniserer Israel og ikke fremmer fred, men krig.
Det siste tegnet gjelder også Norge, og ut over Norge, det Skandinavia som jeg elsker, men som jeg de siste årene har hatt problemer med å gjenkjenne. Er det ikke for eksempel sørgelig at det landet som sto bak Osloavtalen, etter Toronto var det første som hilste denne filmen med ovasjoner?
Og det stopper ikke med filmen, der man tross alt kunne hevde at det er filmskaperens nasjonalitet som har båret den frem; er det ikke også begredelig at en bok som Morgen i Jenin av Susan Abulhawa, som dekker seg bak etiketten fiksjon, men bare er en opphopning av antiisraelske og antijødiske klisjeer, er blitt en bestselger som hylles av de fleste massemediene?
Hva verre er, er det ikke uhyrlig at i den byen der Itzhak Rabin holdt på å skape fred med Yassir Arafat, er Israels ambassade tvunget til å flytte fordi den utsettes for stadige angrep, fordi den er truet og ved sitt blotte nærvær også «truende», og på grunn av de sikkerhetssperringene (som i Oslo kalles «Klagemuren») den har måttet bygge for å beskytte seg mot bøller, en plage for dem som bor og jobber i det elegante strøket langs Parkveien?
Kryptofascister.
Og endelig, hvor stor synd og skam er det ikke å se på nabolandet Sverige, hvor tyve medlemmer av det som offisielt kalles «Sverigedemokraterna», men som i virkeligheten er kryptofascister, er innvalgt i den svenske riksdagen, der en stadig større del av venstresiden ikke lenger oppfatter idealene om toleranse som annet enn en rett til å uttrykke sin forargelse over at det i Midtøsten finnes en stat med jødisk flertall, og der en by som Malmö, som er landets tredje største by, blir administrert av en borgermester som har prestert å erklære krig, mot både antisemittismen og sionismen?
Slik er grimasene i det som en gang var selve ansiktet til sosialdemokratiet i Europa.
Det er skremmende. Dit er vi altså kommet.
http://www.aftenposten.no/kultur/for...cle3935114.ece