Är Norge verkligen rikare än de andra nordiska länderna?

I Finland skulle det vara ungefär 500 000 kronor per invånare, och I Sverige något liknande.
Man måste ta hansyn till, att Norges krona är överskattat ungefär 100% och det är mycket...

BNP består av slutprodukterna, och landets ekonomin är mycket mera on slutprodukterna.

Det är rätt meningslöst att jämföra BNP för hela nationer, för att det ska bli någon vettig statistik så lär man dela på antalet invånare. Annars kan man säga att Indien är 3 ggr rikare än Sverige. Det är ju hur genomsnittsmedborgaren har det som är relevant.

I Norge är det inte heller ovanligt med sommarstugor. Dessutom bor de flesta i väldigt, väldigt lyxiga hus. Ett random norskt hus är en lyxvilla i Sverige (mer eller mindre).
När du kollar upp hur genomsnittsåldern är på bilarna, så hör det inte riktigt hit, då jag skrev i mitt tidigare inlägg att jag pratade om ungdomar, vilket statistiken inte säger något om.
En sak är säker: De är ljusår rikare än Sverige (om man ser till materiella ting. Hus, bilar, lägenheter, kläder osv osv osv. Och det ger ju i alla fall en fingervisning).

Jämför till exempel min första bil (VW hippiebuss, 1000:- mot 18-åringarnas fabriksnya Toyota i Norge)

Ja, men BNP är inte helt relevant ekonomisk indikator. Det berättar väldigt lite om landets verklig levanadstandard.

norge har cashen som krävs!

Norge är en av de rikaste länder, men har du tänkat, att där är också klasskilnader i Norge? Där är arbetslösa norrlänningar och norlänningar, vem är miljardärer och allt däremellan.

Read that:

OSLO — THE received wisdom about economic life in the Nordic countries is easily summed up: people here are incomparably affluent, with all their needs met by an efficient welfare state. They believe it themselves. Yet the reality - as this Oslo-dwelling American can attest, and as some recent studies confirm - is not quite what it appears.

Advertisement


Even as the Scandinavian establishment peddles this dubious line, it serves up a picture of the United States as a nation divided, inequitably, among robber barons and wage slaves, not to mention armies of the homeless and unemployed. It does this to keep people believing that their social welfare system, financed by lofty income taxes, provides far more in the way of economic protections and amenities than the American system. Protections, yes -but some Norwegians might question the part about amenities.

In Oslo, library collections are woefully outdated, and public swimming pools are in desperate need of maintenance. News reports describe serious shortages of police officers and school supplies. When my mother-in-law went to an emergency room recently, the hospital was out of cough medicine. Drug addicts crowd downtown Oslo streets, as The Los Angeles Times recently reported, but applicants for methadone programs are put on a months-long waiting list.

In Norway, the standard line is that there must be some mistake, that such things simply should not happen in "the world's richest country." Why do Norwegians have such a wealthy self-image? Partly because, compared with their grandparents (who lived before the discovery of North Sea oil), they are rich. Few, however, question whether it really is the world's richest country.

After I moved here six years ago, I quickly noticed that Norwegians live more frugally than Americans do. They hang on to old appliances and furniture that we would throw out. And they drive around in wrecks. In 2003, when my partner and I took his teenage brother to New York - his first trip outside of Europe - he stared boggle-eyed at the cars in the Newark Airport parking lot, as mesmerized as Robin Williams in a New York grocery store in "Moscow on the Hudson."

One image in particular sticks in my mind. In a Norwegian language class, my teacher illustrated the meaning of the word matpakke - "packed lunch" - by reaching into her backpack and pulling out a hero sandwich wrapped in wax paper. It was her lunch. She held it up for all to see.

Yes, teachers are underpaid everywhere. But in Norway the matpakke is ubiquitous, from classroom to boardroom. In New York, an office worker might pop out at lunchtime to a deli; in Paris, she might enjoy quiche and a glass of wine at a brasserie. In Norway, she will sit at her desk with a sandwich from home.

It is not simply a matter of tradition, or a preference for a basic, nonmaterialistic life. Dining out is just too pricey in a country where teachers, for example, make about $50,000 a year before taxes. Even the humblest of meals - a large pizza delivered from Oslo's most popular pizza joint - will run from $34 to $48, including delivery fee and a 25 percent value added tax.

Not that groceries are cheap, either. Every weekend, armies of Norwegians drive to Sweden to stock up at supermarkets that are a bargain only by Norwegian standards. And this isn't a great solution, either, since gasoline (in this oil-exporting nation) costs more than $6 a gallon.

All this was illuminated last year in a study by a Swedish research organization, Timbro, which compared the gross domestic products of the 15 European Union members (before the 2004 expansion) with those of the 50 American states and the District of Columbia. (Norway, not being a member of the union, was not included.)

After adjusting the figures for the different purchasing powers of the dollar and euro, the only European country whose economic output per person was greater than the United States average was the tiny tax haven of Luxembourg, which ranked third, just behind Delaware and slightly ahead of Connecticut.

The next European country on the list was Ireland, down at 41st place out of 66; Sweden was 14th from the bottom (after Alabama), followed by Oklahoma, and then Britain, France, Finland, Germany and Italy. The bottom three spots on the list went to Spain, Portugal and Greece.

Alternatively, the study found, if the E.U. was treated as a single American state, it would rank fifth from the bottom, topping only Arkansas, Montana, West Virginia and Mississippi. In short, while Scandinavians are constantly told how much better they have it than Americans, Timbro's statistics suggest otherwise. So did a paper by a Swedish economics writer, Johan Norberg.

Advertisement


Contrasting "the American dream" with "the European daydream," Mr. Norberg described the difference: "Economic growth in the last 25 years has been 3 percent per annum in the U.S., compared to 2.2 percent in the E.U. That means that the American economy has almost doubled, whereas the E.U. economy has grown by slightly more than half. The purchasing power in the U.S. is $36,100 per capita, and in the E.U. $26,000 - and the gap is constantly widening."

The one detail in Timbro's study that didn't feel right to me was the placement of Scandinavian countries near the top of the list and Spain near the bottom. My own sense of things is that Spaniards live far better than Scandinavians. In Norwegian pubs, for example, anyone rich or insane enough to order, say, a gin and tonic is charged about $15 for a few teaspoons of gin at the bottom of a glass of tonic; in Spain, the drinks are dirt-cheap and the bartender will pour the gin up to the rim unless you say "stop."

In late March, another study, this one from KPMG, the international accounting and consulting firm, cast light on this paradox. It indicated that when disposable income was adjusted for cost of living, Scandinavians were the poorest people in Western Europe. Danes had the lowest adjusted income, Norwegians the second lowest, Swedes the third. Spain and Portugal, with two of Europe's least regulated economies, led the list.

Most recently, the Danish Ministry of Finance released a study comparing the income available for private consumption in 30 countries. Norway did somewhat better here than in the KPMG study, lagging behind most of Western Europe but at least beating out Ireland and Portugal.

The thrust, however, was to confirm Timbro's and Mr. Norberg's picture of American and European wealth. While the private-consumption figure for the United States was $32,900 per person, the countries of Western Europe (again excepting Luxembourg, at $29,450) ranged between $13,850 and $23,500, with Norway at $18,350.

Meanwhile, the references to Norway as "the world's richest country" keep on coming. An April 2 article in Dagsavisen, a major Oslo daily, asked: How is it that "in the world's richest country we're tearing down social services that were built up when Norway was much poorer?"

Obviously, this is one misconception that won't be put to rest by a measly think-tank study or two.



http://www.nytimes.com/2005/04/17/we...w/17bawer.html

Under tittelen «We're rich, you're not, end of story» («Vi er rike, dere er det ikke, punktum») slakter New York Times den norske selvgodheten - og matpakken!


SLAKTER SELVGODHETEN: Nordmenns oppfatning av Norge som verdens rikeste og beste nasjon å bo i, får en bredside av dimensjoner. Foto: Bjørn Aslaksen

Del på FacebookDel på TwitterLegg til på NettbyUtskriftsvennlig versjonTips en venn
Spaltist Bruce Bawer, som til daglig bor i Oslo, er lut lei av alt snakket om at nordmenn og Norge er «verdens rikeste». I søndagens utgave får vår egenoppfatning av Norge som «verdens rikeste land» en kraftig bredside i 1,7 millioner eksemplarer.

Reagerer på nedrakking

Bawer reagerer ikke minst på det norske «establishment»s stadige nedrakking av USA som et land splittet mellom tyver og lønnsslaver og ikke minst med en hærskare av husløse og arbeidsløse.

«De gjør dette for å få folket til å tro at deres velferdssystem, finansiert av høye inntektsskatter, tilbyr mye mer i økonomisk beskyttelse og bekvemmeligheter enn det amerikanske system. Beskyttelse, ja - men mange nordmenn kan stille spørsmål ved det som går på bekvemmeligheter,» skriver Bawer.

Ifølge Bawer står oppfatningen om at vi er verdens rikeste i skarp kontrast til at narkomane må stå i kø for å få metadonbehandling. Og da hans egen svigermor var på legevakten, var det ikke hostesaft å oppdrive.

Han mener nordmenn har fått oppfatningen om egen rikdom fordi våre besteforeldre som levde før oljealderen, ikke var rike. Men få, hevder han, spør om vi virkelig er verdens rikeste land.

Sparsommelig

«Etter at jeg flyttet hit for seks år siden, oppdaget jeg fort at nordmenn lever langt mer sparsommelig enn amerikanere gjør. De holder på gamle apparater og møbler som vi ville kastet. Og de kjører rundt i vrak,» skriver han.


FÅR GJENNOMGÅ: Den norske matpakken. Foto: SCANPIX

Han forteller om hvordan partnerens tenåringsbror beundret den amerikanske bilparken, første gang han kom til USA.

«Han stirret storøyd på bilene på parkeringsplassen i Newark lufthavn,» skriver han.

Den norske matpakketradisjonen har han heller ikke noe særlig sans for.

Dyre drinker

Da han gikk til norsktime, illustrerte læreren hva ordet matpakke betydde, ved å ta opp sin egen fra ryggsekken. «Et kjempesmørbrød pakket inn i vokspapir.»

«Ja, lærere er underbetalt overalt. Men i Norge er matpakken allestedsnærværende - fra klasserom til styrerom. I New York stikker en kontorist ut i lunsjen til en kafé, mens i Paris vil hun nyte en quiche og et glass vin på et brasserie. I Norge sitter hun ved pulten sin med et brødstykke hjemmefra.»

Han mener matpakketradisjonen ikke bare har med ønsket om en enkel, ikke-materialistisk livsstil å gjøre.

«Å spise ute er rett og slett for dyrt i et land hvor lærere, for eksempel, tjener rundt 315000 kroner i året før skatt.»

I USA er en slik lønn regnet som relativt god.

Bawer mener også at statistikk fra revisjonsgiganten KPMG beviser at nordmenn langt fra er verdens rikeste. Statistikken viser at vi har mindre tilgjengelig til forbruk enn for eksempel spanjolene.

«Min egen følelse av tingene er at spanjolene lever mye bedre enn skandinavene. I norske barer, for eksempel, må enhver som er rik eller dum nok til å bestille, la oss si en gin og tonic, betale rundt 100 kroner for noen teskjeer gin nederst i et glass med tonic. I Spania er drinkene svært billige og bartenderen fyller glasset til randen med gin hvis du ikke sier stopp.»

Spaltisten pirker også på myten om at det er så godt å leve i Europa i motsetning til i USA, og finner sitt belegg hos den svenske økonomen Johan Norberg.

Kontraster

Norberg skriver om kontrasten mellom «den amerikanske drømmen» og «den europeiske dagdrømmen».

Ifølge Norberg har den økonomiske veksten de siste 25 årene vært tre prosent årlig i USA, mens veksten i Europa kun har vært på 2,2 prosent. Det betyr at den amerikanske økonomien har doblet seg i denne perioden, mens Europas økonomi kun har steget med drøyt 50 prosent.

Bawer viser også til en studie det svenske forskningssenteret Timbro har gjort av økonomien landene i EU og delstatene i USA.
«Etter å ha justert for forskjellig kjøpekraft med dollar og euro, er det eneste europeiske landet som har høyere økonomisk produksjon pr. person enn det amerikanske gjennomsnittet, det lille skatteparadiset Luxembourg.»

Bawer sukker til slutt over norske aviser som stadig spør om hvordan uheldige forhold kan skje i det vi kaller «verdens rikeste land».

«Det er åpenbart at denne misoppfatningen ikke vil bli avlivet av en simpel forskningsrapport eller to.»

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/ar...p?artid=103987

http://sv.wikipedia.org/wiki/Lista_%...elopment_Index
http://sv.wikipedia.org/wiki/Lista_%...PP)_per_capita
http://sv.wikipedia.org/wiki/Statens_pensjonsfond

Norge är rikt och invånarna har i genomsnitt det väldigt bra. End of story...